onsdag, mai 23, 2007

Jeg har flyttet!

Flopsy har fÄtt seg nytt gjemmested, og inviterer gamle og nye lesere pÄ besÞk til:

www.flopsyblogg.net

HÄper jeg ser dere der :-)

Om Ă„ vĂŠre menneske

I det siste har jeg tenkt mye pÄ selve livet, og pÄ hvor vanskelig det kan vÊre Ä vÊre menneske. Det er sÄ mye som kan gÄ galt med oss. Vi er kompliserte skapninger, men akk sÄ sÄrbare. De fleste av oss mÞter vanskeligheter pÄ vÄr vei, men fordelingen er sjelden rettferdig. Noen av oss slipper billig unna, mens andre mÄ tÄle det utÄlelige. Vi er ogsÄ forskjellige av natur. Det noen takler greit, fÄr andre til Ä bukke under.

BÄde som privatperson og som helsearbeider treffer jeg mange av disse menneskene, de som har mÞtt pÄ stÞrre hindre enn folk flest. Og etter Ä ha mistet Thomas, tar jeg meg litt i Ä fÞle meg som en av dem. Jeg har mÞtt andre som har mistet sitt barn. Jeg har mÞtt sykdom i alle slags former. Og jeg har mÞtt mennesker med et vanskelig utgangspunkt. Noen med en vanskelig oppvekst, andre med litt begrensede ressurser fra naturens side.

Likevel ser jeg en god livskvalitet hos mange av dem. Men slett ikke hos alle. Og skillet gÄr som oftest ikke pÄ sykdommens alvorlighetsgrad, eller tapets tyngde. Nei, det gÄr pÄ mennesket i seg selv, pÄ hvordan det mennesket klarer Ä mÞte sine vansker. Det har en avgjÞrende betydning for hvordan den enkelte vurderer sitt liv, og ikke minst i forhold til hvordan vedkommende takler sine fremtidige vansker.

Men ikke alle klarer Ä vÊre positive. Noen av dem ender opp med Ä dyrke bitterheten og tapet, i sÄ stor grad at de blir selvdestruktive og vanskelige Ä forholde seg til. Som den eldre kvinnen som mistet sin mann for 10 Är siden, og som etter dette har sett ut som hun bÊrer alle verdens sorger pÄ sine skuldre. Stopper man for Ä prate med henne, snakker hun stort sett om fortiden. Og om hvor vanskelig hun har det alene. Hun ser ikke lenger at det finnes gode ting i livet, at hun har god helse, kjekke barn og flotte barnebarn. At huset hennes er i god stand, at hun har penger til mat, at solen skinner og at hun har folk som bryr seg om henne.

Folk synes det er vanskelig Ä forholde seg til henne. Fordi hun alltid prater om det samme, og fordi hun alltid er sÄ lei seg. Til Ä begynne med trÞstet de henne. Men etterhvert gÄr de tomme for ord. Etter en stund begynner noen Ä sky henne. De sier at de ikke vet hva de skal si, og at det er sÄ tungt Ä prate med henne. Hun er sÄ bitter og trist.

Det selvsagt synd i henne. Litt fordi hun har mistet mannen sin. Men ogsÄ litt fordi hun har mistet gleden, og gÄtt seg fast i sitt eget liv. Bitterheten har fanget henne, og hun fÞler seg nok mer som et offer enn som et levende menneske. Det er trist, men ogsÄ vanskelig Ä forholde seg til.

Og for Ä vende litt tilbake til meg selv: tiden etter at vi mistet Thomas var vanskelig pÄ mange mÄter. Etter en stund synes jeg det var vanskelig Ä se hvor triste folk ble nÄr de traff pÄ meg. Synet av meg fikk mange til Ä grÄte, og jeg kunne se pÄ dem hvor synd de syntes pÄ meg. Etterhvert skjÞnte jeg at dette var en rolle jeg mÄtte komme meg ut av pÄ sikt. Jeg ville ikke fortsette Ä vÊre henne som det er sÄ synd pÄ resten av livet mitt. Jeg mÄtte kjempe meg videre i livet, oppleve nye ting, arbeide og ikke minst le, igjen. Slik at jeg igjen kunne bli en positiv person, om enn med en vanskelig opplevelse i bagasjen.

Det er ikke sÄ lett, for offerrollen fanger. "Det er synd om menniskorna", som den godeste Strindberg sa. Jovisst er det det. Men noen ganger handler det om Ä ta lykken tilbake, og Ä vÊre sin egen lykkes smed. Livet er kort!

mandag, mai 21, 2007

Et mĂžte

Vi fant hverandre pÄ videregÄende, Karianne og jeg. Hun gikk i parallellklassen, og bodde et stykke utenfor byen. Denne byen er ikke stÞrre enn at ansiktene vÄre var kjente for hverandre, selv om vi aldri hadde snakket sammen.

Det var fagvalgene vÄre som til slutt fÞrte oss sammen. Det var ikke sÄ mange jenter som tok realfag, og dermed ble vi rask kjent med hverandre. Vi ble bedre og bedre venner i lÞpet av skoleÄrene, og hadde mye til felles. Skoleflinke, litt innadvendte jenter, med sÊr humor og et snev av samfunnsengasjement.

Etterhvert nÊrmet det seg slutten pÄ skoletida, og vi vendte nesene vÄre mot Hansabyen. Studenter. Ordet smakte bra, vi gledet oss. NÄr jeg ser tilbake pÄ det, var vi nok litt spente ogsÄ. Vi var voksne nÄ, pÄ vei ut av redet. PÄ vei til storbyen for Ä sÞke kunnskap og nye erfaringer. Siden begge skulle til Bergen, bestemte vi oss for Ä dele bolig. PÄ den mÄten ble det billigere, i tillegg til at det fÞltes litt trygt Ä vÊre to.

Vi flyttet inn i en bitteliten hybelleilighet pÄ Danmarksplass. I starten hadde vi det veldig artig, og fant fellesskap i tv-kvelder, fjellturer og studier. Men etterhvert gikk vi lei. Det ble for tett, og irritasjonsmomentene ble flere og flere. Jeg ble sur nÄr hun lÄnte klÊr av meg uten Ä spÞrre, og hun ble sur over at jeg aldri kom meg i seng om kvelden. SÄ nÄr Äret var omme, bestemme vi oss for Ä skille lag. Jeg ble vÊrende pÄ hybelen, mens hun sÞkte lykken annetsteds.

I Ärene som fulgte hadde vi kun sporadisk kontakt. Hun dro til utlandet, jeg ble vÊrende i Bergen. Og da hun kom tilbake til Bergen, hadde jeg flyttet videre, klar for min fÞrste jobb.

Etter at jeg vendte hjem til HÞljebyen, har hun vÊrt pÄ besÞk noen fÄ ganger. Forrige gang var nÄr Thomas var 1 Är gammel, siden den gang har vi ikke sett hverandre. Men pÄ lÞrdag tok hun kontakt. Hun var i distriktet, og hadde tenkt seg en tur pÄ byen sammen med en felles bekjent av oss. De ville komme innom, og om jeg ville vÊre med ut, sÄ hadde det vÊrt kjekt.

FÞrst skjÞnte jeg ikke hva de skulle pÄ byen etter sÄ seint pÄ kvelden. Butikkene var jo stengt for lenge siden. Jeg hadde jo helt glemt at det var noe som het uteliv. Karianne og venninna kom innom litt fÞr elleve. De sÄ flotte ut, diskret sminket og med penklÊr. Magnus hadde vÄknet, sÄ han fikk vÊre med oss en stund. Jeg kunne dessverre ikke bli med dem ut pÄ sÄ kort varsel, Magnus krever sitt og er lite interessert i flaskemating.

Jeg kjente hvor kjekt det var Ä treffe henne igjen, og hvor godt vi egentlig kjenner hverandre, selv om det er lenge siden sist. Det var nesten som om det skulle vÊrt i gÄr. Men likevel ikke. For livene vÄres har tatt ulike retninger. Vi bor ikke lenger i samme by, hun og jeg, pÄ flere enn en mÄte.

Mot slutten av besÞket gjorde de to jentene seg klare til Ä dra pÄ byen. De skulle Þnsket at jeg kunne ha vÊrt med, og lovet Ä ta med meg en annen gang. Kanskje til sommeren. Jeg fikk en liten fÞlelse av at de syntes litt synd pÄ meg, som var stuck hjemme med en liten baby. Samtidig tok jeg meg i Ä synes litt synd pÄ dem, som var pÄ vei ut pÄ byen for Ä se om der var noen brukbare mannebein. Jeg misunner dem ikke letingen, og er glad for Ä vÊre sÄkalt etablert.

Livet har utviklet seg forskjellig for oss, i tiden som har gÄtt siden vi var to fnisete 18-Äringer pÄ fÞrste rad i fysikk-timene. Men vi er nok begge ganske fornÞyde med egen retning, og det er jo det som teller. Det viktige er ikke hva man er, har eller gjÞr- men om man er fornÞyd.

Til sommeren blir jeg nok med dem ut. For jeg kjenner at vi har mye Ă„ snakke om, vi to.

En siste hilsen


Siden jeg har skrevet sÄpass mye rundt det Ä miste Thomas, tenkte jeg at jeg ville dele bildet av gravminnet hans med dere ogsÄ.

Steinen er spesiell, og vi synes den representerer Thomas og hans fascinasjon for historier og eventyr pÄ en fin mÄte.

Mange har tatt kontakt med oss etter at steinen kom pÄ plass, og de fleste synes den er vakker og spesiell.

Den tilbakemeldingen som har gjort mest inntrykk, kom fra bestemora til en av Thomas sine venninner. Bestemor og barnebarn var ute pÄ gravstedet, og gikk bort til Thomas sin stein. "Er den ikke fin?", spurte bestemora sitt barnebarn. "Jooo, kom det litt stille fra barnebarnet, men jeg synes de kunne ha tatt vekk bildet av Thomas". "Jamen hvorfor det da?, spurte bestemora. Bildet er jo sÄ fint". "Jaaa, sa jenta, men det gjÞr meg sÄ veldig trist."

Og sÄnn er det for oss ogsÄ. Det vil alltid gjÞre vondt og vÊre trist. Men det er likevel godt Ä ha et sted Ä gÄ til, og et minnesmerke over verdens beste gutt. Tro, hÄp og tryllestÞv!

sĂžndag, mai 20, 2007

Lokalhistorie med Flopsy

FlorÞ er som kjent ikke store stedet, og fÞr vi fikk krangla oss til Ä vÊre med pÄ vÊrkartet til TV2 var det i grunnen fÄ som ante noe om denne praktbyens eksistens.


Enkelte presterer til og med Ä forveksle FlorÞ med FÞrde. Dette er nesten utilgivelig. For Ä vri kniven skikkelig om i sÄret, bÞr forvekslingen fÞlges opp med spÞrsmÄl om ikke FlorÞ er hjembyen til Kjell Opseth. Vel kan man si mye rart om FlorÞ, men akkurat det vil vi ikke ha pÄ oss.

Men siden denne vestlandsperlen er ukjent for sÄ mange, sÄ tenkte jeg at det var pÄ tide med litt folkeopplysning. Og hva passer da bedre enn Ä presentere kjente mennesker fra denne byen? Jeg synes i utgangspunktet dette var en god idÚ, helt til jeg oppdaget at det ikke var lett Ä finne noen. Vi FlorÞ-folk holder oss altsÄ stort sett for gode til Ä oppfÞre oss som medieelskende linselus. Kjell Opseth er altsÄ ikke herfra.

Noen fÄ navn klarte jeg likevel Ä skrape sammen. Lista er ikke sÄ lang, men her satses det pÄ kvalitet i stedet for kvantitet. Eventuelt ikke.

Den fÞrste pÄ lista burde vÊre godt kjent for de fleste. Vi snakker nemlig om selveste Eirik BlodÞks. SÞnn av Harald HÄrfagre, og konge av Norge- ihvertfall en stund. Sannsynligvis den i kongerekka med det hissigste gemyttet, og definitiv med det tÞffeste navnet. Ryktet sier at han holdt til her i distriktet, men selv kan jeg ikke si at jeg noen gang har truffet pÄ ham. MÄ vÊre en stund siden, med andre ord.

De neste pÄ lista er de ikke fullt sÄ kjente BrÞdrene Sars. De har sÄ mange og vanskelige fornavn, at ingen lenger husker noe annet enn initialene. G.O & J.E Sars. BrÞdrene Sars har en sÞt liten statue av seg i en av byens parker. Det er alminnelig antatt at disse to var skyld i utbruddet av den sÄkalte "Sars-epidemien" for noen Är tilbake, og i den anledning ble statuen pÄfÞrt et kledelig munnbind.


Vi gÄr videre, og treffer da pÄ Fritjov Urdal. Han er neppe sÊrlig godt kjent utenfor fylket, men desto lett Ä fÄ Þye pÄ. Fritjov snakker alltid i store bokstaver, har god greie pÄ gamle ting, og er livredd for utvikling. Han er den eneste som snakker hÞyt nok til Ä overdÞve nordavinden i byen, og blir derfor alltid leid inn til Ä holde ualminnelig lange taler nÄr der er fintfolk i byen- som for eksempel Mette-Marit, den hora.

Herr Urdal har en navnebror som ogsÄ er fÞdt i FlorÞ, nemlig den mer kjente Fridtjof Wilborn. Han pÄstÄr ihvertfall at han er fÞdt her, selv om dialekten hans kan tyde pÄ at han tar feil. NÄ for tiden mest kjent for Ä ta feil av egne og andres klÊr, og Ä kjÞre rundt i en veldig liten bil som visstnok skal vÊre morsom men som ikke er det likevel.


Vi holder oss til fjernsynet, og plukker frem Øyvind Alsaker. Han er ekte FlorÞ-gutt, selv om han forsÞker Ä late som han er bergenser. Far til Øyvind holder ogsÄ til i HÞljebyen, og pleier alltid Ä slÄ av en prat med Flopsy, selv om jeg mistenker at han ikke aner hvor han husker meg fra. Noe kjent er det i alle fall, og det holder jo det.


Litt politikk mÄ vi ogsÄ ha med. FlorÞ har jo sin egen statsrÄd, selveste inkluderingsminister Heidi Grande RÞys. Det er jo litt stas, selv om ingen aner hva en inkluderingsminister egentlig gjÞr, og mistenker at hun kanskje gjorde mer nytte for seg som barnehagestyrer.



Tidligere har vi ogsÄ hatt en undervisningsminister ved navn Reidar Sandal, men han var nok mest opptatt av Ä gÄ i ett med tapetet og Ä lÄne brillene til Per Kristian Foss.



Sist, men ikke minst: Arne Hjorth Johansen. Bloggeguru og MÞrkemann.Denne Hjorthen er innflytter med talefeil, men det ser likevel ikke ut til at vi blir kvitt ham. Lokalavisa forstÄr nok ikke vitsene hans, men det gjÞr ikke Dagbladet heller, sÄ sÄnn sett er det ikke sÄ farlig.

Hvem trenger Opsethen, nÄr man har sÄnne kjekke kvinner og menn?

torsdag, mai 17, 2007

Alt kan selges

I det siste har min oppmerksomhet blitt fanget av noe sÄ kjedelig som kasseroller. Ikke vanlige kasseroller, men derimot noen helt fantastiske kasseroller. Kasserollene som hjelper mot alt!

Kasserollene selges av et firma som kaller seg saladmaster, og distribusjonen skjer via homeparties. Homeparties er forÞvrig genialt som markedsfÞring. Hvem kan vel takke nei til en innbydelse fra en venn? Og nÄr man fÞrst gÄr pÄ et slikt party, sÄ mÄ man nesten kjÞpe noe. Det er pÄ en mÄte en del av kontrakten. Vennen stiller med kaffe og kaker, du stiller med lommeboka. Ulempen er at de fleste av oss har begrenset bekjentskapskrets, og det er ikke vanlig hÞflighet Ä be de samme menneskene pÄ homeparty for ofte.

Men tilbake til de fantastiske kasserollene. De skal etter sigende vÊre produsert i kirurgisk stÄl, og skal man ha et sett med slike kasseroller, sÄ er prislappen fra 20 000 til 50 000. Og nei, jeg har ikke lagt til en null for mye. De koster faktisk sÄ mye.

Vel, til en sÄnn pris sÄ mÄ man jo kunne forlange ganske mye av disse kasserollene. Som for eksempel at de tar oppvasken. Det sier distributÞren ingenting om, men derimot skryter de av fÞlgende:

Kasserollene er laget i kirurgisk stÄl, noe som vist er fantastiske saker, og har livstidsgaranti. Ikke lekker de giftstoffer heller, slik som alt annet pÄ markedet.

Man kan lage mat uten bruk av vann, smÞr og olje. Dermed blir man veldig sunne og friske. Maten skal visstnok ogsÄ smake bedre, og den synker ikke sammen. PÄ den mÄten sparer man jo mat, og dermed ogsÄ penger.

For godt til Ä vÊre sant? Jupp, det er nemlig det det er. Tester gjort av NRKs ForbrukerinspektÞrene viser at man oppnÄr nÞyaktig det samme resultatet med helt alminnelige kasseroller. Det er nemlig fullt mulig Ä steke uten fett. Det er ogsÄ mulig Ä koke grÞnnsaker og kjÞtt uten vann. Disse ingrediensene inneholder mye vann, og nÄr man legger lokk pÄ kasserollen oppstÄr det damp, og varene blir kokte. Det kirurgiske stÄlet viser seg forÞvrig Ä vÊre helt vanlig stÄl, og koster som rÄvare 60 kroner pr. kilo.

Konklusjonen er atter en gang: HÞres det for utrolig ut til Ä vÊre sant, sÄ er det sannsynligvis nettopp det det er. Men det er klart, har man lyst til Ä bruke 50 000 kroner pÄ kasseroller, sÄ gjerne for meg ;-)

Selv sverger jeg til min bestefars gamle jernstekepanne, den er det beste av mitt kjÞkkenutstyr. FÄr til og med muskler av Ä bruke den :-)

Oppdatering: kjelesaken ble behÞrig omtalt pÄ NRKs ForbrukerinspektÞrene i gÄr. Programmet kan ses pÄ web-tv.

onsdag, mai 16, 2007

Den vennlige telefonselgeren

Jeg er ikke nevneverdig glad i telefonsalg. Det kan vÊre temmelig irriterende Ä bli forstyrret av slikt, og som alle vet sÄ ringer de jo alltid nÄr det passer dÄrligst. Ikke at jeg vet nÄr det egentlig passer da, men nok om det.

Likevel forsĂžker jeg Ă„ vĂŠre relativt hĂžflig i mine avslag. Litt fordi jeg er oppdratt til Ă„ oppfĂžre meg noenlunde anstendig, og litt fordi min bedre halvdel har en kort karriere som telefonselger bak seg. Jeg skjĂžnner derfor at telefonsalg ikke er det morsomste Ă„ drive med, og at man kan bli ganske sliten av Ă„ bli skjelt ut mange ganger om dagen.

Men altsÄ, i forrige uke ringte det altsÄ en telefonselger til meg. Han var heldig med valg av tidspunkt, det var sol i hÞljebyen og lille Magnus tok seg en ettermiddagslur. Alt lÄ til rette for et hÞflig, men bestemt avslag.

Men av en eller annen grunn sÄ tok denne salgssamtalen en litt annen vending. Mannen som ringte var nemlig mer enn gjennomsnittlig hÞflig og flink. Han hÞrtes ut til Ä vÊre godt voksen, kanskje i slutten av 50-Ära. Fremtoningen hans var rolig og hÞflig, og han forsÞkte ikke Ä late som om han kjente meg fra fÞr, ved Ä bruke fornavnet mitt pÄ telefonselgeres desperate og innpÄslitne mÄte.

I tillegg var det noe med dialekten hans som fanget oppmerksomheten min. Han hadde den samme mÄte Ä snakke pÄ som min avdÞde farfar. En slags avslepen trÞnderdialekt, som kunne tyde pÄ at han har bodd mange Är pÄ Þstlandet- akkurat som min farfar.

Alt dette gjorde at jeg fortsatte Ä lytte, i stedet for Ä avbryte kjapt og si nei takk. Den hyggelige mannen forsÞkte Ä selge meg en bok om fÞrstehjelp for barn. FÞrst tenkte jeg at det var litt uhÞflig av ham Ä tilby et sÄnt produkt til meg, som dessverre har litt for mange erfaringer med nettopp dette. Men jeg tok meg i det, den hyggelige mannen kunne jo ikke akkurat vite hvilke erfaringer jeg satt pÄ. SÄ jeg lot ham presentere denne boka.

Den hyggelige mannen hadde sannsynligvis boka foran seg, for det hÞrtes ut som han kikket pÄ den samtidig som han pratet med meg. Jeg tror han var litt fersk, for han strevde litt med presentasjonen. Men hele tiden hadde han denne rolige, behagelige fremtoningen. Jeg tok meg i Ä lure pÄ hvem han har, hvordan han sÄ ut, og hvorfor han hadde endt opp som telefonselger. Kanskje han var pensjonist, med behov for en liten ekstrainntekt? Kanskje han hadde blitt arbeidsledig, etter et langt liv pÄ en bedrift som til slutt ble nedlagt?

Den hyggelige mannen pratet videre, og begynte Ä bla i boka for Ä komme pÄ noe fint Ä si om den. "Den er veldig populÊr, det er mange som har kjÞpt den. Og kampanjen vÄr nÄ gjÞr den jo veldig billig. Den har en pen forside, og sÄ er her visst innholdsfortegnelse...og sÄ...". Jeg tok meg i Ä humre litt, de fleste bÞker har jo bÄde forside og innholdsfortegnelse. SÄ jeg fant ut at det kanskje var pÄ tide Ä avslutte. Jeg fortalte ham at dette nok var en fin bok, men at det ikke var aktuelt for meg Ä kjÞpe den likevel.

Det var greit det. Den hyggelige mannen forsto det, og Þnsket meg en fortsatt god dag. Samtalen ble avslutttet. Jeg tok meg i Ä tenke at verden hadde vÊrt et mye hyggeligere sted dersom folk var litt mindre aggressive. Da gÄr det an Ä ha samtaler, selv om man ikke nÞdvendigvis er enige. Jeg angrer nesten pÄ at jeg ikke kjÞpte boka, bare for Ä glede den hyggelige mannen.


mandag, mai 14, 2007

Flopsy spiser rar mat- en fĂžljetong i opptil flere episoder

Det er litt rart dette med mat. Folk har Äpenbart forskjellig smak, og det som smaker godt for noen, er pyton for andre. Selv tilhÞrer jeg den gruppen mennesker som liker det aller meste, og kanskje enda litt til. En oppvekst i Sogn og Fjordane har fÞrt til at jeg til og med liker ting som folk flest ikke lenger ser pÄ som egnet menneskfÞde. Synd, men sant. SÄ derfor ser jeg det nÄ som mitt kall Ä presentere de utdÞende matrettene. Ikke i hÄp om at flere kommer til Ä spise dem- akkurat det er vel ikke sÄ veldig sannsynlig- men i det minste for Ä gi dem litt oppmerksomhet fÞr de forsvinner for godt.

Idag har jeg sett meg ut blodpÞlse som tema. Disse kan du fortsatt (ihvertfall her i byen) fÄ kjÞpt pÄ butikken, og de ser omtrent sÄnn ut:


BlodpÞlse skjÊres i skiver, omtrent som fiskepudding. Disse skivene stekes sÄ i litt smÞr, og serveres med noe sÞtt som tilbehÞr. Jeg foretrekker lys sirup, men har ogsÄ hÞrt rykter om at enkelte (hvem nÄ det er) spiser dem med sukker pÄ.

BlodpÞlse kan ogsÄ lages fra grunnen av. Jeg har vÊrt med pÄ det noen ganger, uten at jeg har oppskriften helt klart for meg. Man trenger ihvertfall blod, mel og krydder. Og sÄ er det veldig viktig Ä rÞre godt i blodet, sÄ det ikke stÞrkner...

Vel bekomme ;-)

torsdag, mai 10, 2007

BokhjĂžrnet

Det blir ikke sÄ veldig mye tid til lesing med en liten baby i huset, men desto kjekkere er det Ä ha en bok Ä ty til nÄr junior har tatt kvelden. SÄ her er en liten oversikt over den siste tidens lektyre:

Tor Åge Bringsvérd: Den store boken om Norrþne guder.


Dette er en av gavene Magnus fikk til dÄpen, og som vi gleder oss til Ä lese for ham nÄr han blir litt stÞrre. Jeg har imidlertid tyvlÄnt den sÄ lenge, og brukt den som godnatt-historier til meg selv. En kjempeflott bok, med masse flotte (og forskjellige) illustrasjoner. Og sÄ selve historiene da, med sin fabelaktige blanding av filosofi, fantasy og humor. Rett og slett artig Ä lese. Ulempen er at jeg nÄ har fÄtt lyst Ä lese videre, og ryktet forteller at BringsvÊrd har utgitt en gude-serie i flere bind....




Cormac McCarthy: No country for old men:



Denne kom Hjorthen drassende med, men forelÞpig er det jeg som har lest den. Cormac McCarthy er vel best kjent for "All the pretty horses", og har en helt sÊregen skrivestil. SÄ ogsÄ her. Historien handler om Llewellyn Moss som er ute for Ä jakte pÄ antiloper, men som i stedet kommer over et Ästed med en gjeng dÞde menn, en slump heroin og et lass med kontanter. Han velger Ä ta pengene med seg, og resten av historien handler om hans flukt, om politiets forsÞk pÄ Ä hjelpe ham og om leiemorderen Chigurhs forsÞk pÄ Ä ta ham. Anbefales pÄ det varmeste, dette er en bok man ikke sÄ lett glemmer.




Stephen Booth: "Black Dog"


Jeg liker godt krim, og da sÊrlig britisk krim. Denne boka er debuten til Stephen Booth, og har fÄtt gode kritikker. En ung jente blir funnet drept pÄ den britiske landsbygda, og politiet strever med Ä fÄ bygdefolket i tale. VÄre venner i politiet er den lett stressa ungkaren Ben Cooper og den fremadstormende karrierekvinnen Diane Fry.

Denne boka mÄ jeg innrÞmme at jeg ble litt skuffet over. Den oppleves som veldig omstendelig og detaljert. Selve historien er interessant, men mÄten den presenteres pÄ faller altsÄ ikke helt i smak. Jeg liker godt forfattere som klarer Ä fatte seg noenlunde i korthet. I tillegg er Diane Fry veldig stereotyp. Booth har skrevet flere bÞker etter denne, forhÄpentligvis er de litt mer effektivt fortalt.


Karin Alvtegen: Svik

Jeg har tidligere lest "Skyld" av henne, og synes den satt som et skudd. Skikkelig bra plot, konsist sprÄk og rett og slett umulig Ä legge fra seg. Denne er i mine Þyne ikke fullt sÄ bra. Det handler om den noe psykisk ubalanserte Jonas, som bruker all sin tid pÄ Ä stelle med sin komatÞse kjÊreste. Og den handler om Eva, som sliter i ekteskapet deres. Et mÞte mellom Jonas og Eva skal vise seg Ä bli avgjÞrende for deres videre skjebne...

Problemet med denne er at jeg opplever plottet som litt sÞkt. Det hjelper jo heller ikke at jeg sÄ slutten en god stund fÞr den dukket opp. Men for all del, en helt grei krim

Men nÄ ser jeg fremover, og neste uke dukker det opp mer lesestoff i posten; nemlig Tolkiens "The children of Hurin" og Peter Robinsons "In a dry season" :-)

Denne fjĂŠsboka

Joda, jeg har blitt fanget av denne berÞmte fjÊsboka jeg ogsÄ. Og jeg innrÞmmer at jeg synes det er littegranne gÞy, enn sÄ lenge. Det er jo alltid litt morsomt Ä treffe igjen folk man ikke har sett pÄ lenge, og som man ikke visste hvor hadde blitt av i verden. Dessuten tilfredsstiller det jo kikkeren i meg, sÄklart. Det er jo artig Ä snike litt rundt pÄ profilene til de litt perifert bekjente, for sÄ Ä vurdere om du kjenner dem godt nok til Ä sette dem opp pÄ vennelista di.

Men etterhvert sÄ tar jeg meg litt i Ä lure pÄ hvor lenge dette kommer til Ä vÊre gÞy. NÄr man er ferdig meg standard-frasene (Hvor er du i verden? Hvordan stÄr det til med deg? osv, osv), sÄ har man ikke sÄ mye mer Ä si til de fleste av de gamle vennene. Og sÄ returnerer man til Ä prate med de man pleide Ä prate med fÞr fjÊsboka dukket opp...

SÄnn tror jeg ihvertfall det er, tiden vil vise om jeg tar feil. Det kunne jo hende at man fikk ordentlig kontakt med noen der inne, og det ville jo vÊre flott. Til dess tillater jeg meg Ä vÊre litt skeptisk ;-)

Flopsy feminist

Jeg er helt klart feminist, og det er jeg stolt over Ä vÊre. Jeg er helt overbevist om at likestilling er veien Ä gÄ, og at det ikke er sÄ stor forskjell pÄ kjÞnnene som enkelte skal ha det til. Begge kjÞnn bÞr ihvertfall ha rett til Ä skape sin egen tilvÊrelse, uten en hel masse kjÞnnsspesifikke krav pÄ lasset.

Jeg er ogsÄ overbevist om at likestilling er en fordel for begge kjÞnn. Etter min mening er likestillingen med pÄ Ä skape kompetente og selvstendige mennesker, og det er en god ting. Kvinner er ikke lenger avhengig av en mann for Ä brÞdfÞ seg selv og eventuelle barn, og mannen sulter ikke lenger foran brÞdboksen den dagen kona skulle finne pÄ Ä dÞ en tidlig dÞd.

Men i mine yngre dager skjÞnte jeg ikke helt dette med feminisme. Var det noe behov for sÄnt da? Og var ikke feminister bare sinte damer med veldig kort hÄr og angst for pornofilmer?

Jeg gir min harmoniske oppvekst skylden for min skepsis til feminister. Jeg vokste nemlig opp i en ekte kjernefamilie, med mor, far og lillesÞster- pÄ et lite sted der alle kjente alle. Jeg var en skikkelig tomboy, som mye heller ville klatre i trÊr og spille fotball enn Ä leke med dukker i rosa tyllkjoler. Og heldige meg; foreldrene mine hadde ingen problemer med dette. Jeg fikk velge den blÄ pysjamasen med skilÞper pÄ, i stedet for den rosa med prinsesse. Ingen forsÞkte Ä forandre meg til noe annet enn den jeg var.

Det lille stedet jeg vokste opp pĂ„ hadde egen barneskole-med sĂ„nn omtrent 40 elever fordelt pĂ„ 1.- 6. klasse. Dette medfĂžrte at gutter og jenter lekte mye sammen, vi mĂ„tte jo nesten det for Ă„ klare Ă„ samle mange nok til de enkelte lekene. Dermed ble vi godt kjent med hverandre, og om man var gutt eller jente var ikke sĂ„ viktig. Ikke for det, det hendte at det ble kommentert nĂ„r jeg var ute og lekte med en av gutta. Og da var det nesten utelukkende voksne som kommenterte det, gjerne med utsagn som: "Å, er dere kjĂŠrester eller?". Strategien min pĂ„ dette var Ă„ ignorere det. Fungerte som regel bra.

Men altsÄ, denne harmoniske oppveksten gjorde meg litt blind pÄ et vis. Jeg syntes ikke dette med likestilling var sÄ mye Ä mase om, for likestilling hadde vi jo. Kampen var jo vunnet, liksom. I etterkant ser at dette langt fra er tilfellet. Ja, vi har tatt noen steg i riktig retning, men vi er langt fra mÄlet. Det gjelder selvfÞlgelig i verden generelt, men ogsÄ i Norge. At vi er blitt litt flinke bÞr ikke bety at kampen stanses.

Jeg har en del bekjente fra de Þstligere delene av Europa, og i min kontakt med dem ser jeg at de er et stykke etter oss pÄ dette punktet. Jeg husker godt en gang en av dem kom pÄ besÞk til oss. Hjorthen sto da med oppvasken, og vÄr venn, la oss kalle ham Anton, syntes dette var kjempefestlig. En mann som vasker opp, liksom, haha. Det tok litt tid fÞr han skjÞnte at det ikke var helt uvanlig for Hjorthen Ä vaske opp. Til Ä begynne med trodde han nok nesten det var en slags spÞk.

En slektning av meg har en leieboer fra en tidligere Sovjet-republikk, la oss for eksempel kalle ham Nico. Leieboeren jobber pÄ det lokale skipsverftet, og bor forelÞpig alene- i pÄvente av at kona hans fÄr de nÞdvendige papirene fra UDI. En dag kom han fornÞyd til min kvinnelige slektning, og fortalte at han nÄ hadde fÄtt lov av kona si Ä finne seg en elskerinne. Han hadde allerede sett seg ut en sÞt kjente i 20-Ärsalderen. "Jaha", sa slekta mi, "det betyr vel at kona di ogsÄ fÄr lov til Ä ta seg en elsker det da?" Men nei, sa Nico, det betydde det selvfÞlgelig ikke. Det var nemlig ikke sÄ bra for kvinner Ä ha flere menn. Det hadde seg nemlig sÄnn at sÊden fra menn man ikke var gift med var uheldig for kvinnene, den gikk rett i blodet og laget forgiftninger. Slekta mi syntes dette var litt komisk, og ble litt usikker pÄ hvordan hun skulle fortsette argumentasjonen sin. Her hjalp det vel neppe Ä slÄ i bordet med nyere fakta-kunnskaper. SÄ hun sa: "JassÄ ja, men det betyr jo i sÄ fall at du Þdelegger denne unge elskerinnen din det. Det var jo ikke sÄ snilt av deg, synes du det?" Her ble Nico litt svar skyldig, og fortsatte diskusjonen med en repetisjon av faktaene sine. "Og hvem er det som har sagt dette om sÊden da"?, spurte slekta. "Det mÄ jo nesten vÊre en mann, eller hva?"

Jupp, det var nok det. Men men, jeg trenger egentlig ikke gÄ over bekken etter vann. Manglende respekt for kvinner finner man overalt, og gjerne steder man ikke skulle tro man fant det ogsÄ. Dessverre. Det er ogsÄ et trist faktum at kvinner tjener mye mindre enn menn. Det pÄstÄs at det er fordi vi velger feil yrker. Som om det er noen fullgod forklaring. Vi trenger jo mennesker til sÄkalte "kvinneyrker" ogsÄ, og det hadde jo ikke gjort noe om lÞnna var til Ä leve i den typen yrker heller...

SĂ„ jupp, jeg er feminist. Og stolt av det :-)