Eldhus
Et eldhus, stĂžrhus eller bryggerhus er en enkel, vanligvis ettroms bygning som inneholder et eller flere ildsteder, og som brukes til baking, brygging, matstell, klesvask og til Ă„ lage sĂžrpe til feet,[1][2] det man med et moderne ord kan kalle grovkjĂžkkenvirksomhet.[3]
I Gulatingsloven er stue, bur og eldhus nevnt som bygninger pÄ gÄrden, og funksjonsdelingen mellom bolig, lager og grovkjÞkken mÄ derfor vÊre gammel i Norge.[3] Eldhuset tilhÞrte innhus-delen av gÄrdstunets bygninger.[3]
I sammenbygde hus, som Nedeneshuset, og i stÞrre hus, som midtpipehuset, pÄ 1800-tallet, ble bryggerhuset et rom i vÄningshuset, ofte i kjelleren hvor det ble plass til bÄde bakerovn og vaskekjeller.
Terminologi og utbredelse
[rediger | rediger kilde]
Bygningen kalles pĂ„ norrĂžnt «steikara-hĂșs» â som gjenspeiles i stĂžrhus og pĂ„ dansk «stegers»[trenger referanse]. PĂ„ norsk er navnene bakarstue, bryggerhus, masstu eller mastu (matstue), struss, stĂžrhus og sĂžrpehus brukt.[1][3]
Ăstlandet og Agder
[rediger | rediger kilde]PĂ„ flatbygdene pĂ„ Ăstlandet, omkring Oslofjorden og i Agder er bryggerhus blitt den vanlige betegnelsen pĂ„ den hustypen som andre steder i landet kalles eldhus, dvs. et hus for alt grovere arbeid pĂ„ en gard som krevde ild â slakting, brygging, baking, klesvask, farging og lysstĂžping. Bryggerhuset var opprinnelig en egen bygning, men ble fra 1700-tallet ofte et rom i et stĂžrre vĂ„ningshus. I hus fra slutten av 1800-tallet er som regel bryggerhuset et rom i kjelleren med grue og bakerovn.
Ăsterdalen
[rediger | rediger kilde]OgsĂ„ i Ăsterdalen kalles det bryggerhus, og vanlige funksjoner var baking, brygging, slaktning og klesvask.[4] I Nord-Ăsterdalen skiller man mellom masstu til mjĂžlkestellet, og eldhus som grovkjĂžkken forĂžvrig: til slakting, brygging, ysting, baking og vasking. Det kunne ogsĂ„ brukes som oppholdsrom om sommeren â sommerstue.[5] Skillet mellom masstu og eldhus er ogsĂ„ kjent fra Budalen i Gauldalen.[6]
TrĂžndelag
[rediger | rediger kilde]I TrÞndelag var den vanlige betegnelsen masstu, men ogsÄ eldhus og bekkstuggu brukes.[7][8]
Voss
[rediger | rediger kilde]PÄ Voss ble huset kalt eldhus, og kunne gjerne vÊre en tidligere Ärestue som var gÄtt ut av bruk som bolighus. Oppgavene her var flatbrÞdbaking, ysting, klesvask, Þlbrygging og kjÞttarbeid etter slakting.[9]
Markesamisk
[rediger | rediger kilde]Eldhus er ogsÄ kjent fra markesamiske gÄrdsbruk i Ofoten.[10]
Sverige
[rediger | rediger kilde]Eldhus med samme funksjoner som i Norge (kök, mat- och sovrum) er kjent fra Dalarna og HÀrjedalen.[11]
Innhold og funksjoner
[rediger | rediger kilde]Eldhuset var gjerne en kvinnearbeidsplass, og inneholdt gjerne en arbeidsbenk og et stort langbord. Huset kunne ogsÄ inneholde overnattingssted for gjester.
Utstyret kunne vÊre en storgryte eller bryggepanne, en nedmurt takke eller bakstehelle, en brÞdovn og en bÄsovn/peis.
Eilert Sundt mente i sin Bygningsskik paa Bygderne i Norge (1862) at eldhuset noen steder kunne vĂŠre et av gĂ„rdstunets to opprinnelige bygninger: boligen.[12] Det andre var forrĂ„dshuset. Sundt mente sĂ„ at det opprinnelige, simple bolighuset var degradert til eldhus etter at det ble bygget bedre bolig. Noen steder ble eldhuset ogsĂ„ brukt som sommerstue, til overnatting om sommeren eller for gjester. Sundt mente imidlertid at det vanlige var sĂŠrskilte eldhus, bygget for dette formĂ„let. Sundt hadde ogsĂ„ sett gamle eldhus med Ă„pen ljore, Ă„restuer, i Setesdal og Ăsterdalen.
Eldhuset kan vĂŠre en egen bygning, eller det kunne vĂŠre et rom i kjelleren. Det siste var ofte tilfelle fra siste halvdel av 1800-tallet.[13][14]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- 1 2 (no) «Eldhus» i Store norske leksikon
- â Stigum, Hilmar (1978). «'The study of man', evolusjonstanken og det historiske perspektiv». Artikler i allmenn etnologi. Oslo: Institutt for folkelivsgranskning, Universitetet i Oslo. s. 13-36. ISBN 8255060049. [FĂžrst trykt i For bygd og by 1946]
- 1 2 3 4 Tobiassen, Anna Helene (1984). Byggeskikk i norske bygder: et forelesningskompendium. Oslo: Institutt for etnologi, Universitetet i Oslo. s. 19, 56-59. ISBN 8255060278.
- â Sveen, KĂ„re (1941-) (1996). Glomdalsmuseet: veiviser til friluftsmuseet. Elverum: Glomdalsmuseet.
- â Spangen, Amund (1993). Bygge og bo i Nord-Ăsterdalen. Oslo: Bonytt. s. 122. ISBN 8253070390321 Sjekk
|isbn=-verdien: invalid prefix (hjelp). - â Berg, Arne (1968). Norske gardstun. Oslo: Universitetsforlaget. s. 236.
- â TrĂžnderlĂ„na - trĂžndertunet. Oslo: Landbruksforlaget. 1982. s. 24. ISBN 8252905692.
- â Dybdahl, Audun (1994). Hus for folk og fe: hustyper og byggeskikk i Inn-TrĂžndelag. Steinkjer: Steinkjer museum. s. 19. ISBN 8299186846.
- â Helleve, Aslak T. (1929-) (1991). Garden og tunet. [Voss]: Voss folkemuseum. s. 10.
- â Myrvoll, Marit (1995). Markesamisk gĂ„rdstun: GĂĄllogiedde i Evenes. BodĂž: Nordland fylkeskommune. ISBN 8291138206.
- â Nordisk kultur. Bind 17 : Byggnadskultur. Stockholm: Bonnier. 1953. s. 308.
- â Sundt, Eilert (1817-1875) (1862). Bygningsskik paa Bygderne i Norge. Kristiania. Arkivert fra originalen 5. mars 2016. BesĂžkt 31. august 2016.
- â Gulbrandsen, Sigurd R. (1914). Moderne villaer og hjem: tegninger. Kristiania.
- â GardĂ„sen, Tor Kjetil (1950-) (1977). Byggeskikk og boligforhold i Solum 1870-1910: hus og husbruk blant bonde- og industribefolkning i Nedre Telemark rundt Ă„rhundreskiftet. Oslo: Universitetet i Oslo, Inst.for folkelivsgransking. ISBN 8255060006.
