Tanberg
Tanberg (gnr. 38) er trolig den opprinnelige urgÄrden i sitt omrÄde pÄ Ringerike, en matrikkelgard i Norderhov som var egen herredskommune mellom 1837 og 1964, da det ble slÄtt sammen med flere andre kommuner til den nye storkommunen Ringerike.
Noen har antydet at de to gamle matrikkelgÄrdene Tanberg og Hesleberg (gnr. 37) opprinnelig kan ha utgjort én gÄrd, urgÄrden Berg.[1]
Tanberg var i sine glansdager hĂžvdingsete for de mektige Tanbergmennene (av norr. ĂornbĂŠrgsmĂŠnn), nevnt fĂžrste gang i skriftlige kilder i et diplom datert 13. desember i 1304 i Bergen.[2] Tanbergmennene hadde sterke kongelige relasjoner og makt og innflytelse langt utenfor Ringerike. De meste kjente av disse mennene var jarl og lendmann Alv Erlingsson den eldre (Ălfr af Ăornbergi), sĂžnnen hans baron Erling Alvsson, og sĂžnnesĂžnnen hans Alv Erlingsson den yngre, ogsĂ„ kjent som Mindre-Alv og kongens sysselmann i Sarpsborg, senere ogsĂ„ opphĂžyet til jarl og greve av Sarpsborg. Mindre-Alv falt imidlertid i kongens unĂ„de og ble drept i Ă„r 1290.
Etter dette nevnes bare en Halvard av Tanberg (HalvarĂ°r Ă Ăornbergi), som oppgis som et vitne i et middelalderdiplom datert 11. juli 1337, som omhandler Mariakirken i Oslos rettigheter til hogst i Veienmarka, av brensel og til ei mĂžlle i HĂžnefossen (Veghini foss), tilhĂžrende gĂ„rden Veien (Veighini).[3] Tilknytningen hans, om noen, til den opprinnelige Tanberg-ĂŠtta er imidlertid uavklart.
Beliggenhet
[rediger | rediger kilde]
Tanberg ligger i et kulturhistorisk landskap av nasjonal interesse. Dette er et fulldyrket slettelandskap, der de stÞrste og eldste gÄrdene typisk ligger pÄ mindre hÞyder i landskapet. OmrÄdet omfatter Steinsletta og lanskapet ved Norderhov kirke som stiger slakt og jevnt opp mot Tanberg i nord. Innenfor dette landskapet er det flere mindre Äser og hÞydedrag, som er delvis skogkledde. I kulturhistorisk sammenheng har dette landskapet fÄtt kulturminneidentiteten K478 av Riksantikvaren.[4]
Tanberg har blitt delt flere ganger. Tanberg (gnr. 38/1) er hovedbĂžlet etter det opprinnelig Tanberg, som beskrevet i sagalitteraturen og gamle historiske kilder. GĂ„rden ligger strategisk plassert og utgjĂžr fortsatt et areal pĂ„ 12 456,81 daa, hvorav cirka 850 daa er dyrket mark og 11 600 daa er produktiv skog. Ăvre Tanberg (gnr 38/153) eksisterer i dag kun som en mindre privat eiendom pĂ„ snaut 6,5 daa. Plassen ligger ovenfor hovedbĂžlet, tett opp mot Stavhella og Tanbergmoen. Dagens Nedre Tanberg (gnr. 38/4) ble i sin tid (pĂ„ 1700-tallet) skilt ut fra Ăvre Tanberg og utgjĂžr er areal pĂ„ 156,93 daa, hvorav cirka 98,85 daa er dyrket mark og 58,08 daa skog.
Etymologi
[rediger | rediger kilde]
PĂ„ norrĂžnt var navnet Ăornbergi (i sagalitteraturen Thornberg).[2] Det fĂžrste leddet er ĂŸorn og betyr torn (som i tornebusk og tornekratt). Navnebetydningen er altsĂ„ torneberget eller berg med tornekratt. Navnet uttales tradisjonelt tann'bĂŠr lokalt, og folk som bĂŠrer navnet og folk som bĂŠrer navnet har som regel skrevet seg skrevet seg Tandberg, med referanse til navnet pĂ„ tidligere Tandbergs Radiofabrikk.
Tanberg nevnes ogsĂ„ fĂžrste gang i skriftlige kilder som ĂornbĂŠrgi.[2] Seinere dukker navnet opp i formene Ăornberg, Ăornsberg i 1337 (DN. VI brev 153),[3] Ăonberg i 1460 (DN. III brev 846),[5] Tonberg i 1473 (DN. IX brev 366),[6] Thanberg, Thenberg i 1528, Tonnberg og T. vestre i 1542, Tandberrigh i 1578, Tondberg, Thand-berg i 1604 og 1617, Thanberig i 1657 og Tandberg i 1723. Latinske dokumenter omtalte gĂ„rden som Mons SpinĂŠ, som oversatt betyr henholdsvis berg og torne.
Eldre historie
[rediger | rediger kilde]Det har stĂ„tt ei hĂžgendeskirke pĂ„ Tanberg â Tanberg kirke (av. norr. ĂornbĂŠrgs kirkiu),[2] som opprinnelig skal ha vĂŠrt et privat kapell for folket pĂ„ Tanberg. Det er vanskelig Ă„ si noe sĂŠrlig mer konkret om selve kirken, for det er funnet svĂŠrt fĂ„ spor etter den. Det er ogsĂ„ uklart nĂ„r det ble reist, men om det var Tanbergmennene som gjorde det (slik kongen hevdet i 1304), sĂ„ var det var kanskje like etter Ă„r 1200. Kirka skal ha stĂ„tt pĂ„ jordet mellom «sjefsgĂ„rden» og dagens Ăvre Tanberg. I kildene omtales den som bĂ„de kirke og kapell, og den skal ha hatt gravplasser (trolig private).
Da Alv Erlingsson den yngre falt i unĂ„de hos kongen og mĂ„tte rĂžmme landet, la kronen under seg alt han eide â ogsĂ„ Tanberg.[7] Den 13. desember i 1304 kunngjorde kong HĂ„kon V Magnusson for opplendingene at, kapellet som tanbergmennene hadde latt reise til lettelse for seg stod til nedfalls.[2] Han bestemte at kirkens gods skulle legges til Mariakirken i Oslo, hvor det skulle stiftes et sĂŠrskilt alter og hvis prest daglig skulle synge en messe for tanbergmennenes sjeler.[2] «Godset» var den landskylda tanbergmennene hadde gitt til hirdprestene sine (altsĂ„ lagt til mensa) og som sogneprestene deretter hadde hatt inntektene av.
Ăvre Tanberg ligger pĂ„ oversiden (nordĂžstsiden) av E16, mens gĂ„rden folk i dag kaller Nedre Tanberg ligger pĂ„ nedsiden (sĂžrvestsiden) av veien. Denne gĂ„rden er imidlertid ikke synonym med sjefsgĂ„rden Nedre Tanberg, men et nyere bruk som ble skilt ut fra Ăvre Tanberg pĂ„ 1700-tallet. SjefsgĂ„rden kalles i dag bare Tanberg.
Nyere historie
[rediger | rediger kilde]I 1528 bodde Amund og Torsten pĂ„ Tanberg, som da mĂ„ ha vĂŠrt delt. De betaler 1 lodd sĂžlv hver seg i skatt. Ăstre Tanberg (Ăžvre) og Vestre Tanberg (nedre) hĂžrte i 1542 til Mariakirken i Oslo og oppsitterne mĂ„tte da betale 2 pund malt og 0,5 pund rugmel i skatt til kirken. I 1617 bodde ElĂžff pĂ„ Vestre Tanberg og Sigvardt pĂ„ Ăstre Tanberg. PĂ„ Vestre Tanberg tilhĂžrte bygselen sognepresten ved Halvardskirken i Oslo, som var domkirke. Ăstre Tanberg var da kanonigods, med Hans AnderssĂžn i Oslo som forvalter. I 1660 betaler begge gĂ„rdene 2,5 skippund tunge i skatt, til sine respektive benefiserte. Til Vestre Tanberg lĂ„ da ogsĂ„ ĂždegĂ„rden Hellen, men en fjerding skyld.
Ved reskript av 2. september 1792 ble Vestre Tanberg utlagt som militĂŠr sjefsgĂ„rd, noe den fortsatte Ă„ vĂŠre i over 100 Ă„r. I 1892 opphĂžrte Vestre Tandberg, i matrikkelen kalt Nedre Tanberg (synonym med dagens hovedbĂžle), som statseiendom og gĂ„rden ble solgt. I 1902 havnet den sĂ„ i Olaf FĂŠrdens (1872â1913) eie. FĂŠrden, som ogsĂ„ arvet LĂžken i Haugsbygd etter sin far i 1905, hadde 1898 ogsĂ„ fĂ„tt kjĂžpt naboeiendommen TrĂžgstad, og i 1908 kjĂžpte han ogsĂ„ Ăstre Tanberg (nĂ„ kalt Ăžvre). I 1913 ble boet etter FĂŠrden solgt til godseier Carl August Gulbranson sin datter, Ingeborg Dagny, gift Hvoslef [8] Hennes datter, Ingeborg Hvoslef, giftet seg med skipsreder Alf Mohn. Slekten Mohn besitter fortsatt gĂ„rden i dag.
Tilnavnet lever imidlertid fortsatt i manges minne og blir av og til referert til, spesielt i lokalhistorisk sammenheng. Tanberg var imidlertid ikke alene om bli kalt sjefsgĂ„rd. I det lokalhistoriske heftet Ringerike fra 1947â48 stĂ„r det Ă„ lese pĂ„ side 21â22 at Kulerud (gnr. 34/1) var artillerikompaniets sjefsgĂ„rd, SĂžndre SĂžrum (gnr. 189/18 i Hole) var sjefsgĂ„rd for Modum infanterikompanis sjef, og at Tandberg var sjefsgĂ„rd for Ringerikes infanterikompani. Ved Kulerud og Ăstre SĂžrum ble imidlertid ikke dette tilnavnet hengende ved gĂ„rdene.
Ăstre Tanberg ble til Ăvre Tanberg, men landmassen er i all vesentlighet solgt ut og har blitt til tomtearealer pĂ„ Hvervenmoen og i DalsbrĂ„ten. Dagens Nedre Tanberg ble skilt ut fra Ăvre Tanberg alt pĂ„ 1700-tallet og er kun et mindre bruk.
Kulturminner
[rediger | rediger kilde]Det er funnet fire runesteiner i forbindelse med Tanberg â runesteinene pĂ„ Tanberg. To av dem var fragmenter av stĂžrre steiner, men begge har gĂ„tt tapt. Lorentz Diderik KlĂŒwer rakk imidlertid Ă„ daterte begge (Tanberg II og Tanberg III) til vikingtiden, fĂžr de forsvant. Tanberg I har innskriften «her huilir guĂŸormr slĂŠikir : litlgahndahar er artiĂŸ hans» (her hviler Guttorm sleiker. Lille gangdag er hans dĂždsdag) og ble datert til slutten av 1200-tallet. Den har siden 1935 befunnet seg ved Ringerikes Museum. Tanberg IV ble opprinnelig funnet pĂ„ et jorde under plĂžying i 1860-Ă„rene, men fĂžrst innrapportert til Universitetets Oldsaksamling i 1894. I mellomtiden hadde den vĂŠrt i bruk som trappetrinn i ei kjellertrapp pĂ„ Tanberg. Steinen har en stor svastika og flere andre geometriske figurer, muligens pentagrammer, men runene er usammenhengende og lar seg ikke tyde.
PĂ„ hĂžyden over Tanberg ligger Tanbergmoen med det store gravfeltet pĂ„ Stavhella, Ăžst-nordĂžst for gĂ„rden. Feltet bestĂ„r av minst 25 rundhauger fra jernalderen. Alle er klart markerte og ser ut til Ă„ vĂŠre steinblandede. De fleste er flate pĂ„ toppen. Haugene mĂ„ler 8â18 meter i diameter og er omkring 0,5â1,8 meter hĂžye.[9]
PĂ„ grensen mellom de to gĂ„rdene Ăvre Tanberg (38/1) og Hesleberg (37/1) over Stavhella ligger sporene etter Den bergenske kongevei.[10] Dette er den gamle ferdaveien over Krokskogen. Kongeveiene, som kan hevdes Ă„ vĂŠre datidens riksveier, skulle ha en viss standard.
Se ogsÄ
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- â Kristoffer Dale. 2010. Tanberg pĂ„ Ringerike â et lendmannsete og dets lokale maktgrunnlag i vikingtid og middelalder. Terra Buskerud Arkivert 26. juli 2014 hos Wayback Machine.. BesĂžkt 17. mai 2010
- 1 2 3 4 5 6 Diplom av 13. desember 1304, Bergen. DN. IV brev 58. Diplomatarium Norvegicum bind I-XXI
- 1 2 Diplom av 11. juli 1337, Ringerike. DN. VI brev 153. Diplomatarium Norvegicum bind I-XXI
- â Steinsletta - Norderhov (K478), Kulturhistoriske landskap av nasjonal interesse. KulturminnesĂžk. Riksantikvaren â Direktoratet for kulturminneforvaltning
- â Diplom av 22. mars 1460, Thonberg. DN III brev 846. Diplomatarium Norvegicum bind I-XXI
- â Diplom av 11. mars 1473, Thonberg. DN. IX brev 366. Diplomatarium Norvegicum bind I-XXI
- â Brendalsmo, Jan; Eriksson, Jan-Erik G. (2015) Kildegjennomgang â Middelalderske kirkesteder i Buskerud fylke. Riksantikvaren, 2015. DOI: http://hdl.handle.net/11250/296664
- â Lagesen, A. (1935). Ringerikske slekter III. Oslo: GrĂžndahl. s. 369â384250.
- â (no) «71125 Stavhella, Gravfelt». KulturminnesĂžk. Riksantikvaren â Direktoratet for kulturminneforvaltning.
- â (no) «81466 Kongeveien (sĂžr) - Klekken - Tandberg, Veganlegg». KulturminnesĂžk. Riksantikvaren â Direktoratet for kulturminneforvaltning.
