AS Kulspids

Geolog Gunnar Holmsen (1880−1976), som hadde arbeidet på Svalbard sommeren 1908 sammen med geolog Adolf Hoel (1879−1964), tok kontakt med industribyggeren Sam Eyde (1866−1940) for å høre om han ville støtte en ekspedisjon til Spitsbergen sommeren 1909 for å annektere lovende kullfelter. Sammen med Aftenpostens sjefredaktør Amandus Schibsted (1849−1913), direktør i Norsk Hydro Alf Scott-Hansen (1870−1936) og ingeniør Claus Frimann Dahl ble et syndikat dannet fordelt med seks tiendedeler til syndikatet og fire til Holmsen mot at syndikatet dekket utgiftene til ekspedisjonen. Syndikatet tok navnet Kulspids. I 1910 ble skipsreder Thor Dahl ved hvalfangstselskapet Thor Dahl A/S deltaker i syndikatet med 4/24 part.

Ekspedisjonen i 1909 med kutteren Maria på 24 tonn oppholdt seg en måned på Svalbard og måtte til slutt reise hjem med hvalbåten Beta, da Maria måtte etterlates i Recherchefjorden i sjøudyktig stand. Holmsen hadde da annektert to kullfelt, ett ved Grøndalen og ett ved Skiferdalen innerst i Colesdalen, og et asbestfelt innerst i Recherchefjorden. Det hadde bare vært tid til å sette opp grensemerker ved kullfeltene og ikke asbestfeltet, men alle anneksjonene ble meldt inn til Utenriksdepartementet (UD) slik som praksisen var.

På generalforsamling 26. oktober 1910 ble syndikatet omdannet til aksjeselskap med sete i Kristiania. Selskapets formål skulle være å utnytte eiendommer og rettigheter på Svalbard ved salg eller på annen måte. Gunnar Holmsen ble valgt til direktør. Under Thor Dahls hvalfangstekspedisjon til Svalbard i 1911 ble grensemerker satt opp rundt asbestfeltet siden det ikke hadde vært tid for ekspedisjonen å gjøre dette i 1909. Det viste seg at Birger Jacobsen, som hadde vært blant mannskapet på Maria i 1909, hadde satt opp sitt eget merke i 1910. Kulspids protesterte til UD på denne tilsnikelsen.

Holmsen benyttet tid på en vitenskapelig ekspedisjon til Svalbard i 1912 til å etterse kullfeltene samtidig som en ekspedisjon sendt av Christian August Anker (1840−1912) inspiserte asbestfeltet for selskapet. Anker hadde annektert egne kullfelt blant annet ved Grønfjorden. Igjen ved Recherchefjorden ble det oppdaget «inntrengere», to menn fra Northern Exploration Co. Ltd. (NEC) som holdt på med å bryte ut asbest. Ernest Mansfield hos NEC hevdet at de hadde overtatt rettighetene til feltet fra Birger Jacobsen. Denne episoden ble også meldt til UD.

I tillegg gjorde det russiske selskapet Grumant – A.G. Agafeloff & Co. krav på deler av kullfeltene i områdene ved Colesbukta og Grønfjorden, og amerikanske Arctic Coal Companys (ACC) grunnleggere John Munro Longyear og Frederick Ayer hadde kunngjort deres krav her allerede i 1905.

Kulspids hadde forgjeves forsøkt i 1913 å selge sine felt til et russisk-tysk konsortium. I 1914 gikk de to kullfeltene inn i et nytt selskap, A/S Norsk Spitsbergen Kulkompani, som også omfattet andre felt ved Grønfjorden og i 1916 overtok Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S (SNSK) feltene til A/S Norsk Spitsbergen Kulkompani mot at Kulspids fikk aksjer i SNSK.

Sjøisproblemer rundt Spitsbergen sommer 1915 gjorde det umulig å rekke frem til asbestfeltet, men i 1916 ble noen asbestprøver hentet i forbindelse med en avtale med hvalfangstdisponent Johan Bryde (1858−1925) i Sandefjord som hadde fangstskuter i Svalbards farvann. I 1917 fikk selskapet assistanse av Adolf Hoels statsunderstøttede ekspedisjon til en nærmere befaring av asbestfeltet, samt en fornying av grensemerker. Hoel forfattet en rapport om forekomsten ut fra befaringen og analyser av prøver og konkluderte med at forekomsten var stor og asbesten av meget god kvalitet.

På dette grunnlaget ble derfor aksjekapitalen utvidet slik at en større ekspedisjon kunne sendes til Recherchefjorden sommeren 1918. Tjueto arbeidere skulle være med for å håndtere asbesten. Mangel på egen båt gjorde at sesongen ble kort, men allikevel ble 16 500 kilogram ren asbest utvunnet. To vaktmenn ble etterlatt til å overvintre ved feltet.

Generalforsamlingen i Kulspids var begeistret og mente det var en god tid å selge feltet nå som det viste seg økonomisk drivverdig. I utgangspunktet var ingen norske interesser villige til å bidra til å hjelpe selskapet, men etter noe økonomisk hjelp fra staten, som ønsket å beholde mest mulig av Svalbard på norske hender, ble planen om å tilby feltet til engelske interesser lagt til side.

En ny ekspedisjon ble foretatt i 1919 med logistisk og annen støtte fra Hoels årlige vitenskapelige ekspedisjon. Vel ankommet asbestfeltet oppdaget gruppen til Kulspids at NEC var i full gang med å utvinne asbesten. Deres leder var kaptein Frank Wild (1873–1939), som hadde vært på til sammen fem ekspedisjoner i Antarktis ledet av Robert Falcon Scott (1868−1912), Ernest Shackleton (1874−1922) og australske Douglas Mawson (1882−1958). Både Kulspids og NEC hevdet førsterett til feltet. Formålet til Kulspids denne gangen var ikke å utvinne asbest til salg, men å undersøke potensialet i feltet.

I 1921 ble Adolf Hoel valgt til styreformann i Kulspids' styre, som nå besto av ham og én annen, sakfører Iver Lund (1873−1944), som var medlem av SNSKs representantskap. Selskapet hadde ikke kapital til annet enn en og annen sommer- og/eller vintervaktmann ved asbestfeltet, og lite ble gjort utover fornying av noen av grensemerkene og noen uenigheter med folk fra NEC. Det ble forsøkt med salg til franske interesser i 1924, med statens samtykke, men uten hell.

Det ble internasjonal enighet om Svalbardtraktaten 9. februar 1920 og Norges overtakelse av suvereniteten 14. august 1925. Under ordningen av eiendomsforhold på Svalbard ble A/S Kulspids’ eiendomsrett til Søre Fagerfjord, feltet innerst ved Recherchefjorden, fastslått og hjemmelsdokumentet ble utstedt 24. september 1927. Flateinnhold av eiendommen var beregnet til om lag 60 km². Styret forsøkte forgjeves videre med salg til både den norske stat, nederlandske og franske interesser.

Søre Fagerfjord er den eneste gjenværende private eiendommen på Svalbard. I 2019 tilbød den norske staten 20 millioner kroner for eiendommen, men eierne avslo budet. I 2024 ble eiendommen på nytt forsøkt solgt, denne gangen med en prisantydning på rundt 3,5 milliarder kroner og med opplysninger om mulig interesse fra utenlandske kjøpere. Regjeringen grep da inn med hjemmel i sikkerhetsloven og fastsatte at alle forhandlinger og salg av eiendommen, eller aksjer i selskapet ⅍ Kulspids, krever statlig samtykke. Formålet var å beskytte norske sikkerhetsinteresser og sikre fortsatt nasjonal kontroll over Svalbard. I 2025 presiserte Regjeringsadvokaten at eventuelle forhandlinger uten slikt samtykke ville være ulovlige. På selskapets nåværende nettside tilbys 100 % av aksjene for salg.

• Eiendommer og grunneiere på Svalbard
• norske polare anneksjoner
• Svalbard
• Svalbardloven

• AS Kulspids