Ashera

Ugarit var en gammel oldtidsby ved kysten av dagens Syria. Byen er mest kjent for funnet av en stor mengde mytologiske tekster. Mange av disse omtaler Ashera. Hennes ugarittiske navn er Atrt Ym (Atirat Yam), som oftest oversettes med «hun som vandrer på havet» eller «havdronningen». Etymologien er uklar. Navnet kan knyttes til det ugarittiske atr, som betyr å gå, eller det ugarittiske atr, som betyr hellig sted. Men det har også vært foreslått at Atirat kan bety «hustru» eller livsledsagerske i betydningen «den som følger etter» mannen. Hennes navn er vanligvis ledsaget av betegnelsen rbt, som betyr «frue». Handelsbyen Ugarit er det eneste stedet der hennes navn knyttes til havet.

Som den øverste guden Els hustru kalles hun også Elat, en feminin motpart til det maskuline navnet El. I ugarittisk mytologi skaper El de andre gudene, og muligens også verden, mens hans hustru Atirat er gudenes mor. Hun fremstilles imidlertid mer som en som deltar i skapelsen enn som en mor i betydningen «moderlig». Tekstene forteller ikke om at hun selv føder de 70 gudesønnene.

I Eposet om Baal og Anat møter vi Atirat som en innflytelsesrik gudinne, som er i stand til å hjelpe Baal og Anat med å skaffe seg et eget hus, selv om det ikke er noe som tyder på at de er hennes egne barn. For å oppnå dette oppsøker hun El, der hun blir godt mottatt. Som motytelse forsikrer hun at Baal vil sørge for regn og snø til vante tider. Senere i eposet beskylder imidlertid Anat Atirat og dennes sønner for å glede seg over Baals død. Dette er kanskje ikke ubegrunnet, for El roper ut at nå bør en av Asheras sønner bli konge.

I Keret-eposet betegnes hun som sidoniernes gudinne, noe som viser at hun også ble dyrket i byene Tyr og Sidon, som var fønikiske byer. Her fremstilles både Ashera og Anat som guddommelige ammer. Keret lover både gull og sølv til Ashera hvis han får en hustru som kan sikre at han får etterkommere. Senere glemmer han dette løftet, men Ashera glemmer ikke, og straffen kommer.

Den egyptiske gudinnen Hathor ble ofte identifisert med de kanaaneiske gudinnene Anat og Astarte, og sannsynligvis også med Ashera. Vi har også mange bilder av den såkalte «Kudshu» (Hellighet). Mange mener at dette dreier seg om en opprinnelig vestsemittisk (kanaaneisk) gudinne som også ble dyrket i Egypt. Det var vanlig at vestsemittiske guder ble assosiert med egyptiske guder med en liknende funksjon.

Andre hevder at Kudshu var et annet navn på Atirat/Ashera, og at det er gjennom hennes fremstilling som Kudshu at hennes fruktbarhetsaspekt blir tydelig i Egypt, mens hun i ugarittekstene fremstår mer som en morgudinne.

I Mesopotamia ble hun ansett for å være den sumeriske guden Ans hustru, og har navnet Asratu(m), Asiratu eller Asirtu, men vi har ikke mange opplysninger om hennes rolle der.

I amorittisk mytologi kalles hun Asiratum, og er guden Amurrus hustru.

Ifølge 1. Kongebok 11 lot allerede kong Salomo seg forlede av sine fremmede kvinner til å praktisere det bibeltekstene fremstiller som forbudt kult. Her nevnes både den kanaaneiske Astarte og Milkom, ammonittenes gud. Det er sannsynlig at slik kult ble praktisert ved hoffet. Hoffene i det gamle Midtøsten var preget av et internasjonalt miljø, ikke minst fordi kongene inngikk ekteskapelige allianser på tvers av landegrensene og hadde både hustruer og konkubiner fra omliggende land.

I henhold til 1. Kongebok 14,23 fikk Ashera innpass i Jerusalem allerede under kong Salomos sønn Rehabeam (regjerte cirka 928–911 fvt.) Hans kone Ma'aka skal ha fått et «motbydelig bilde av/for Ashera» satt opp i Jerusalem (1. Kongebok 15,13). Hennes sønnesønn Asa (regjerte cirka 908–868 fvt.) fikk denne asheraen ødelagt og brent opp i Kedrondalen. Også dronning Atalja (cirka 845–840 fvt.) og hennes etterkommere skal ha fremmet sine egne guder.

Tekstene som omhandler kong Joshias reformer 200 år senere (600-tallet fvt.), tyder på at kultgjenstander viet til Baal og Ashera fremdeles fantes i tempelet i Jerusalem. Også nå ble Ashera-pælen fjernet fra tempelet og brent i Kedrondalen (2. Kongebok 23, 6–7). Denne teksten inneholder også opplysninger om kvinner som «vevde telt til Ashera». De fleste forskere mener nå at dette dreide seg om «stoff», altså klær til statuen. Også i babylonske templer var det kvinners oppgave å veve rituelle klær.

Også den første kongen i Nordriket, Samaria, som spesifikt anklages for å «lage» en Ashera, er kong Akab (cirka 873–852 fvt.) som var gift med prinsesse Jesabel av Sidon. Teksten forteller videre at Jesabel underholdt sine egne Ashera-profeter ved sitt hoff (1. Kongebok 18,19). Som et resultat av profeten Elias inngripen, blir Baals profeter drept, men det står ikke at Ashera-profetene led samme skjebne (1. Kongebok 18, 40). Mange år senere hører vi at Asheras statue fremdeles står i Samaria (2. Kongebok 13, 6). Dette har fått mange moderne forskere til å mene at Ashera-kulten lenge var mer eller mindre legitim i Nordriket.

Bibeltekstene gir bare noen små glimt av hva Ashera-kulten i Det gamle Israel kan ha bestått av. Tekstene forteller om støtter/statuer, bilder, hellige steder og veving av klær. For å få vite noe mer om hva vanlige mennesker gjorde eller trodde, må man se på hva slags gjenstander arkeologene har funnet i hjemmene, på mindre kultsteder samt i folks graver. Her har man funnet et stort antall terrakottafigurer i form av små kvinnelige figurer, hester, fugler og miniatyrmøbler, i tillegg til røkelsesaltere og egyptiskinspirerte amuletter og stempler. Dette viser at israelittene både kjente og brukte egyptiske og kanaaneiske religiøse symboler, også kvinnelige.

Det er også fra denne tidlige kongetiden at man begynner å finne de første utgavene av de såkalte «søylefigurene», som mange forskere i dag identifiserer med Ashera. Dette er små kvinnefigurer i terrakotta, med en stammelignende underkropp, store bryster og ofte vakre, små hoder med forseggjorte frisyrer. Mange av de vakre hodene gir inntrykk av å være masseprodusert, andre er enklere. Nesten alle var knust da de ble funnet. Mange forskere mener at underkroppen symboliserer treet, som igjen er utbyttbart med «venusberget».

I forbindelse med de senere tiårs utgravninger i Davids-byen i Jerusalem er det blitt tydelig at søylefigurene hadde sin plass i de fleste hjem i kongetiden, særlig fra tidlig på 700-tallet og frem til Judas fall i 586 fvt. De små kvinnefigurenes form tyder på at de har vært stilt opp i en nisje eller liknende.