Jupiter

Jupiter bruker 11,86 år på å fullføre et baneomløp rundt Sola. Den gjennomsnittlige avstanden fra Sola er 778 millioner kilometer, som er 5,2 ganger Jordas avstand.

Planeten roterer rundt sin egen akse i løpet av knapt ti timer, som betyr at Jupiter har det korteste døgnet blant planetene i solsystemet. Jupiter er sterkt flattrykt på grunn av den raske rotasjonshastigheten.

Jupiters rotasjonsakse har en helning på vel tre grader. Dette gjør at planeten ikke har tydelige årstider, slik som på Jorda.

Jupiter har en omkrets rundt ekvator på 449 200 kilometer, elleve ganger større enn Jorda.

Vår kjennskap til gassplanetenes oppbygning er basert på beregninger på grunnlag av målinger av atmosfærens sammensetning og planetens størrelse, form, rotasjon, masse, magnetfelt og gravitasjonsfelt.

Vi tror at Jupiter hovedsakelig er bygd opp av hydrogen og helium, slik som Sola, med tilskudd av ammoniakk og metan. Det er mulig at Jupiter har en kjerne av tyngre grunnstoffer, som jern, og kjernen er i så fall flytende. Nær planetens kjerne er temperaturen beregnet til 30 000 °C og trykket til 40 millioner atmosfærer.

Utenfor kjernen består Jupiter av et lag av hydrogen som er presset sammen til en væske. Innenfor cirka 25 000 kilometers dybde – omtrent halvveis inn i planeten – kan denne væsken lede elektrisk strøm som et metall. Jupiters raske rotasjon tenkes å drive elektriske strømmer i denne delen av planeten, noe som genererer Jupiters kraftige magnetfelt. Magnetfeltet er 14 ganger så sterkt som Jordas magnetfelt.

Lengre ut i planeten er hydrogenet i gassform.

Jupiter har ingen fast overflate fordi den består av gasser og væsker. Det er derfor ikke et tydelig skille mellom planeten og atmosfæren. For gassplanetene har man definert at bunnen av atmosfæren er der hvor det atmosfæriske trykket er 100 kilopascal (1 bar), som tilsvarer omtrent lufttrykket ved jordoverflaten.

Jupiter er permanent dekket av skyer. Skyene er delt inn i tre lag hvor det øvre laget er bygd opp av ammoniakkiskrystaller, det midterste laget av krystaller av ammoniumhydrosulfid, og det nederste laget av vannis og vanndamp.

Skyene har en tydelig båndstruktur hvor båndene løper parallelt med ekvator. De hvite båndene kalles soner, mens de brune båndene kalles belter. Båndstrukturen skyldes strømninger – de lyse er oppstigende og de mørke er nedstigende – frembrakt av Jupiters hurtige rotasjon kombinert med varmetransport ut fra planeten. Varmen fra planeten frigjøres ved at planeten trekker seg sammen og kjøler seg ned, noe den har gjort siden den først ble dannet. De hvite sonene er generelt kaldere enn de brune beltene.

Temperaturen synker utover i planeten og er omtrent –140 °C mot toppen av skylaget.

Vindhastigheter kan komme opp i 539 kilometer i timen. Det er observert lyn på planeten (kun i de brune beltene), samt nordlys rundt polene.

Jupiter har 79 kjente måner. De fire første månene ble oppdaget i 1610 da Galileo Galilei og Simon Marius – uavhengig av hverandre – rettet det nyoppfunne teleskopet mot Jupiter og oppdaget planetens fire største måner, Io, Europa, Ganymedes og Callisto. Dette var første gang det ble observert himmellegemer som gikk i bane rundt et annet himmellegeme enn Jorda og Sola. De fire månene er i dag kjent under samlebetegnelsen «De galileiske måner», men det er Marius som har gitt dem deres individuelle navn.

De neste ni månene ble oppdaget mellom 1892 og 1974. Tre av månene, Adrastea, Metis og Thebe, ble funnet av Voyager-sondene i 1979. De siste 63 måneoppdagelsene fram til 2017 er alle gjort fra Jorda. Bare 53 av månene har foreløpig godkjente navn.

Månene som er oppdaget etter 1979, er trolig asteroider som Jupiter har klart å fange med sin sterke gravitasjonskraft. De er små og irregulære, går i avlange og som oftest retrograde baner (motsatt av Jupiters rotasjon), langt fra Jupiter og med stor helning til planetens ekvatorplan. De åtte innerste månene går i prograde og nesten sirkulære, ekvatoriale baner.

De mest bemerkelsesverdige blant Jupiters måner er Europa, Io og Ganymedes. Overflaten på Europa er dekket av et flere kilometer tykt lag av vannis, og det er trolig flytende saltvann under isen, dobbelt så mye vann som i havene på Jorda. Io er det mest vulkansk aktive himmellegemet i solsystemet med hundrevis av vulkaner på overflaten, og de kan sprute lava flere kilometer opp. Ganymedes er den største månen i solsystemet, større enn planeten Merkur, og den eneste månen i solsystemet med sitt eget magnetfelt, som gjør at det er nordlys der.

Et av de mest fascinerende problemene i celest mekanikk er å forstå hvordan solsystemet ble dannet for 4,5 milliarder år siden og hvordan det utviklet seg videre. Vi kjenner ikke detaljene for hvordan de ulike planetene i solsystemet ble dannet, men en antar at gass og partikler i en skive rundt Sola klumpet seg sammen til såkalte planetesimaler. På grunn av kollisjoner og tiltrekningen mellom planetesimalene, vokste noen av dem seg stadig større og ble til planeter på bekostning av de andre planetesimalene. Simuleringer utført ved observatoriet i Nice tyder på at Saturn, Uranus og Neptun ble dannet mye nærmere Sola enn de er nå, men at påvirkning fra Jupiter flyttet dem til sine nåværende stabile baner etter 100 millioner år. Siden Jupiter har mer masse enn alle de andre planetene til sammen, lot den seg vanskelig rugge på, og Jupiters bane ble liggende nesten i ro.

Jupiters enorme masse gjør at den har de mest dominerende gravitasjonskreftene i solsystemet etter Sola. Dette har stor innvirkning på andre objekter i solsystemet.

Jupiter har vært kjent siden oldtiden. Den er den mest lyssterke planeten på himmelen vår etter Venus. Jupiter har en størrelsesklasse på −2,4 når Jupiter befinner seg i gjennomsnittlig avstand fra Jorda. Planeten ble først observert med teleskop i 1610.

Ved å studere tidspunktene for formørkelser av de fire store månene kunne Ole Rømer i 1676 beregne lysets hastighet. Jupiters måner har også vært brukt ved navigasjon og ved astronomiske lengdebestemmelser på Jorda.

I 1955 ble det påvist at Jupiter sender ut radiostråling. Jupiter er den sterkeste astronomiske kilden til radiostråling etter Sola. Mekanismen er ikke helt klarlagt, men utbruddene henger sammen med at planeten har et sterkt magnetisk felt og er omgitt av to intense strålingsbelter.

Jupiter blir i dag iblant observert av Hubble-romteleskopet, som går i bane rundt Jorda, og ulike bakketeleskoper.

Jupiter anses for å være ubeboelig for liv slik vi kjenner det. Temperaturen og trykket på planeten er sannsynligvis for ekstremt for at livsformer kan trives der.

Havet under isoverflaten på månen Europa kan inneholde de nødvendige ingrediensene for liv og gjør denne månen til et interessant mål for jakten på liv andre steder i solsystemet.

Jupiter er, som den største planeten i solsystemet, oppkalt etter guden Jupiter, den mektigste guden i romersk mytologi.

Det astronomiske tegnet for Jupiter er ♃.

1) Noe kortere ved ekvator

2) Vinkelen mellom rotasjonsaksen og en normal til baneplanet

• planeter
• solsystemet

• NASA Solar System Exploration: Jupiter