Per Andersen

Andersen vokste opp i Oslo, tok examen artium i 1948 og begynte å studere medisin samme år. Tidlig i medisinstudiet fikk han kontakt med det nevrobiologiske forskningsmiljøet ved Anatomisk institutt, der professorene Jan B. Jansen og Alf Brodal var de etablerte og ledende forskerne. Han ble snart fanget inn i kretsen rundt Birger Kaada, som etter opphold i USA og Canada hadde brakt den første nevrofysiologiske undersøkelsesmetoden til Oslo. Etter noen mindre innledende forsøksserier begynte Andersens systematiske undersøkelser av nerveforbindelsene til og fra og innenfor hippocampus.

Etter medisinsk embetseksamen, turnustjeneste og militærtjeneste som dykkelege i sjøforsvaret, ble han ansatt som prosektor ved Anatomisk institutt i 1958. Han fulgte med over da Kaadas nevrofysiologiske laboratorium ble oppgradert til eget institutt i 1967. Andersen tok den medisinske doktorgraden i 1960, ble førsteamanuensis i 1963, dosent i 1968 og i 1972 professor i nevrofysiologi ved Universitetet i Oslo, en stilling han hadde til han gikk av med pensjon i 2000.

I årene 1961–1963 var Andersen Rockefeller Fellow i laboratoriene til nobelprisvinneren John Eccles i Canberra. Inspirasjonen fra og vennskapet med Eccles fikk stor betydning for Andersens videre faglige utvikling. Ifølge Eccles fikk oppholdet også avgjørende innflytelse på hans egen forskning, blant annet flyttet han sitt interesseområde fra prosesser i ryggmargen til lillehjernen, som var et interesseområde Andersen hadde med seg fra Jansen og Brodals arbeider i Oslo. Sammen beskrev Eccles og Andersen for første gang inhibitoriske celler i lillehjernebarken. Eccles fortsatte nervenettverk i lillehjernen, mens Andersen vendte tilbake til Oslo og hippocampus.

Hippocampus er en del av hjernebarken til storhjernen. Den ligger «rullet sammen» på undersiden av hjernen, og hører til de utviklingsmessige eldste delene av hjernebarken. Navnet skyldes at strukturen ligner på en havhest (hippocampus). Fra observasjoner av mennesker med skader i hippocampus og fra forsøk på dyr har det lenge vært kjent at hippocampus spiller en viktig rolle ved visse former for innlæring og hukommelse (deklarativ læring og hukommelse i motsetning til læring av ferdigheter). Lillehjernen har viktige funksjoner knyttet til koordinering av viljestyrte bevegelser, og er kanskje også involvert i forbindelse med innlæring av motoriske ferdigheter.

Andersen studerte nervecellene og nerveforbindelsene i hippocampus i hele sitt voksne liv, men arbeidet også med beslektede problemstillinger fra andre deler av storhjernen og, som nevnt, fra lillehjernen. Doktorarbeidet omhandlet såkalte feltpotensialer i hippocampus. Deretter gikk han over til nyere nevrofysiologiske måleteknikker som gjør det mulig å registrere aktivitet i enkeltceller, enten like utenfor cellen eller fra cellens innside, i bedøvede forsøksdyr. Senere utviklet han og hans medarbeidere metoder til å holde skiver av hippocampus i live i glasskåler på en slik måte at deler av nervenettverket er intakt og kan studeres i detalj.

Internasjonalt har mye av den biologiske utforskningen av hippocampus hatt som mål å knytte en forbindelse mellom det psykologiske fenomenet læring og endringer i hippocampuscellenes struktur eller funksjon. Denne forskningen har ennå ikke ført til noe uomtvistelig sluttresultat, men den såkalte langtidspotensiering (LTP) av forbindelsene mellom nerveceller i hippocampus ble først oppdaget og beskrevet i detalj i Andersens laboratorium av Terje Lømo og engelskmannen Tim Bliss. Læring kan også være knyttet til endringer i nervecellene, og Andersen og hans medarbeidere ga vesentlige bidrag til alle disse problemstillingene som ble lagt merke til internasjonalt.

Per Andersen var kjent som en inspirerende populærvitenskaplig formidler av biologisk hjerneforskning, både i sine forelesninger for medisinske studenter, og i foredrag i radio og fjernsyn. Gjennom eksempler formidlet han deler av sin egen visjonære entusiasme for biologisk hjerneforskning, i stedet for å gi en systematisk fremstilling av hva vi mener å vite og hva vi ikke vet. Ved sin inspirerende undervisning rekrutterte han en lang rekke medisinske studenter og psykologistudenter til nevrobiologisk forskning, og han ledet og veiledet sine forskerrekrutter med entusiasme.

I Norge var det ikke mange personer Andersen for alvor kunne snakke fag med. Det begrenset seg til medlemmene av hans egen forskningsgruppe og noen få andre ved hans eget institutt. Andersens sosiale kontaktnett var derfor først og fremst hans fagfeller av hjerneforskere over hele verden som arbeidet med beslektede problemer. I dette internasjonale nettverket var han høyt respektert og mye brukt som foredragsholder, medlem av bedømmelses- og evalueringskomiteer og forskningsutvalg. I begynnelsen av 1990-årene var han for eksempel en sentral person i ledelsen av EUs hjerneforskningsprogram.

Per Andersen var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1975 og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1988, av Kgl. Vetenskapsakademien fra 1992, det amerikanske National Academy of Sciences fra 1994 og av det prestisjefylte britiske Royal Society fra 2002. Han fikk Anders Jahres medisinske pris for yngre forskere i 1967 og Fridtjof Nansens belønning i 1968, og han mottok en rekke internasjonale priser for sin forskning. Andersen ble kommandør av St. Olavs Orden i 1997.

• Undervannssvømming (sammen med Ralph Olsen), 1957
• Interhippocampal Impulses (doktoravhandling), 1960
• Amatørdykking (sammen med Ola Veigaard), 1965
• Physiological Basis of Alpha Rhythm (sammen med Sven Anders Andersson), 1968
• Excitatory Synaptic Mechanisms (sammen med Jan K. S. Jansen), 1970
• Memory Concepts (sammen med flere) i Excerpta Medica, Amsterdam 1993

• hippocampus
• hjernen
• hukommelse
• medisinsk historie
• nervesystemet
• nevrofysiologi
• Oslo-skolen for nevroanatomi

• Biografi i Norges leger (1996)
• Medlem av The Royal Society i London (Uniforum 2002)
• Hvor la jeg brillene mine nå, da? Leder i Tidsskrift for Den norske legeforening (2011)
• Minneord i Nature av Moser og Moser (2020)
• Minneord i Tidsskrift for Den norske legeforening (2020)

• Walløe, Lars: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave, bind 1, 1999