humaniora

Grensene mellom humaniora og andre vitskapsgreiner er ikkje absolutte. Innanfor samfunnsvitskapane, jus, og helsefag finst sterke humanvitskaplege innslag, til dømes i antropologi, pedagogikk, sjukepleievitskap, rettsvitskap med fleire. På same måte nyttar humanistiske fag metodar frå andre vitskapsgreiner eller nyttar humanistiske metodar for å studere kunnskapsproduksjon der. I tverrfaglege forskings- og innovasjonsprosjekt der praktisk problemløysing står i fokus gjer samanstilling eller integrering av metodar skiljet mellom vitskapsgreiner mindre relevante.

Humaniora vart på 1800-talet gjerne avgrensa mot naturvitskapane; seinare også samfunnsvitskapane. Wilhelm Dilthey skilde mellom åndsvitskapar (Geisteswissenschaften) og naturvitskapar (Naturwissenschaften), og dette skiljet legg ofte premissane for dagens debatt om humaniora. Åndsvitskapane studerer uttrykk for menneska sitt åndelege liv i form av tekstar, bilete, skulpturar, byggverk og andre menneskeskapte ting, medan naturvitskapane studerer naturlege system.

I praksis er det ofte vanskeleg å skilje klårt mellom natur og kultur – dei er innvovne i kvarandre. Det same gjeld humaniora og naturvitskapane. Naturen er til dømes sjeldan direkte tilgjengeleg for vitskapleg gransking. For å få kunnskap om naturen må vi omforma den til språklege og andre symbolske uttrykk, som så kan brukast til å forklare og kontrollere naturlege prosessar. I denne prosessen treng vi teoriar, hypotesar, måleinstrument, modellar, simuleringar, forsøksdyr og liknande for å «leggje naturen til rette» for gransking. Alle desse verktya, og måtane dei vert brukte på, er menneskeskapte, ikkje naturlege.

Dei humanistiske vitskapane nyttar eit mangfald av vitskaplege metodar, etter kva emnet krev. Det kan vere kvantitative metodar i form av statistisk dataanalyse, nettverksanalysar og laboratorieforsøk av ulike slag, eller kvalitative metodar som forskingsintervju, observasjon, og andre etnografiske og samfunnsvitskaplege metodar. Tekst- og bilettolking står ofte sentralt, saman med kjeldekritikk. Dessutan analysar av språklege og logiske strukturar i naturlege og kunstige språk. Eit særdrag ved humanistiske fag som etikk, politisk filosofi og estetiske fag er at dei utviklar kunnskap om normative spørsmål og normativ argumentasjon – verdidommar i moralsk eller estetisk forstand.

I 2015 var det totalt 3016 fast og midlertidig tilsette på humanistiske fag i universitets- og høgskulesektoren. Til samanlikning var det i fagområda samfunnsvitskap 7248 tilsette, matematikk og naturvitskap 3326 tilsette, og i medisin og helsefag 7920 tilsette, teknologi 2587 tilsette. (Statistikken som er henta frå NIFU, statistikkbasen, omfattar alt FOU-personale frå vitskapelige tilsette til toppleiarar.)

Finansieringa av dei ulike fagområda (alle kjelder) var i 2015 for humanistiske fag 1,6 milliardar, samfunnsvitskaplege fag 4,4 milliardar, matematisk-naturvitskaplege fag 3,4 milliardar, teknologi 2,1 milliardar, for medisin og helse 6,6 milliardar, landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin 0,5 milliard. (Kjelde: NIFU, Statistikkdatabasen. Desimalane er avrunda.)

Internasjonalt pågår det ein debatt om humanioras rolle i samfunnet og i akademia. Somme plassar ligg mangel på ressursar til grunn for harde prioriteringar, og det har blitt viktig å synleggjere humaniorafaga sin relevans.

Regjeringa Solberg la fram stortingsmeldinga Humaniora i Norge, om humanistisk forsking og utdanning, 31. mars 2017. Arbeidet starta i 2016, og det kom inn ei rekkje innspel frå universitet, høgskular og andre institusjonar.

• samfunnsvitenskap
• naturvitenskap

• Humaniora i Norge. Stortingsmelding 25 (2016–2017)

• David Budtz Pedersen, Simo Køppe og Frederik Stjernfelt (red.). Kampen om disciplinerne: Viden og videnskabelighed i humanistisk forskning. København: Hans Reizel forlag, 2015.
• Jordheim, Helge og Tore Rem (red.) Hva skal vi med humaniora? Rapport om de humanistiske fagenes situasjon i Norge. Oslo: Stiftelsen Fritt Ord, 2014.
• Rens Bod. A New History of the Humanities: The Search for Principles and Patterns from Antiquity to the Present. Oxford: Oxford University Press, 2013.