klimafiksjon

Naturkatastrofer er et tema som har vært brukt i myter og litteratur i tusenvis av år. Noen eksempler er flommyter, som finnes i mange religioner, og den norrøne forestillingen om fimbulvinter. I moderne klimafiksjon er det imidlertid vanligvis menneskeskapte klimaendringer og økologiske kriser som tematiseres.

Spørsmål om miljø, økologi og klimaendringer har lenge vært tema innenfor science fiction. Endrede, vanskelige eller umulige livsbetingelser på Jorda er gjennomgående tema som finnes i blant annet Jules Vernes The Purchase of the North Pole (1889), J. G Ballards The Wind from Nowhere (1961), Knut Faldbakkens Uår (1974–1976), Octavia Butlers Parable of the Sower (1993) og Kim Stanley Robinsons Mars-trilogi (1992–1996). Et revolusjonerende dataspill som Half-Life (1998) har også elementer av klimafiksjon. I dette spillet blir en portal til en annen verden åpnet ved en feil, og truende natur fra en annen planet må overvinnes for at vår verden skal overleve.

Utover på 2000-tallet er det en økende bevissthet om klimaødeleggelser i vår egen tid. At betegnelsen antropocen ble innført i år 2000 om den nåværende geologiske perioden, for å beskrive menneskehetens klimaavtrykk på planeten, er et eksempel på dette.

Begrepet klimafiksjon ble først tatt i bruk i 2007 av den amerikanske journalisten Dan Bloom for å beskrive en voksende tendens i litteratur og film hvor klima eller klimaendringer spiller en sentral rolle. Et eksempel på et sentralt verk som gjerne trekkes fram er Margaret Atwoods Maddaddam-trilogi (2003–2013), som tematiserer vilkårene for bærekraftige og levelige liv i en tid preget av store, og kanskje ugjenkallelige, miljø-ødeleggelser og teknologisk tukling med naturen. Et annet eksempel er dataspillet Rain World (2017), hvor mutert natur og konstant regn er en fiende du må overvinne.

Klimafiksjon kjennetegnes av at vær, temperaturer og samspillet i naturen – økologien – endrer seg. Det er et stort spenn når det gjelder hvilke scenarier som kan utspille seg, og når det gjelder hva historiene fokuserer på.

I katastrofefilmer som The Day After Tomorrow (Emmerich 2004) og Geostorm (Devlin 2017) er premisset raske klimaendringer: ukontrollerbare naturkrefter som fører til ekstremvær, oversvømmelser, jordskjelv, nye istider, overoppheting eller giftig atmosfære. Felles for lignende katastrofefortellinger er at forskere prøver å varsle om konsekvensene av (manglende) engasjement for klima og miljøsaker, men blir oversett fram til katastrofen er et faktum, slik som i den norske filmen Bølgen (2015).

I tillegg til slike nå klassiske klimakatastrofefortellinger finnes også klimafiksjon som beskriver flukt fra en stadig mer ødelagt planet, slik som i filmen 2012 (Emmerich 2009). En annen vri på disse fluktfortellingene handler om overbefolkning og bærekraft i lys av knappe eller svinnende ressurser på jorda. I romanen Children of time (2015) av Adrian Tchaikovsky flykter menneskene fra en klode som ikke lenger er beboelig og drar ut i verdensrommet for å finne en ny planet å bosette seg på. Men ingen vil ta dem imot, og de har ikke ressurser til å terraforme, det vil si å tilpasse planeter til menneskelig liv. Denne type klimafiksjon forteller nye historier om migrasjon og overlevelse i lys av klimakrise på Jorda.

Endrede økologiske forutsetninger for bærekraftig liv på planeten har også sosiale og kulturelle konsekvenser. Et eksempel er Kim Stanley Robinsons The Ministry for the Future (2020). Denne romanen legger til grunn at miljøpolitikk er et spørsmål om menneskehetens overlevelse, og er fortellingen om en fiktiv etat som er nedsatt i nær fremtid for å ta hensyn til kommende generasjoner i spørsmål om utvikling og vekst for samfunnet.

Teknologisk utvikling spiller også en stor rolle i klimafiksjon. Noen ganger er det løpsk teknologi som skaper klimaendringer, slik som i Atwoods Maddaddam-trilogi. Her har teknologi-oligarker og mangemillionærer laget sin egen samfunnsstruktur for kun utvalgte mennesker. Etter apokalypsen er det få som har overlevd, bortsett fra genmodifiserte personer fra test-lab’ene, og noen få mennesker som lever i vill og uforutsigbar natur, og i ruinene av samfunnet. Et annet eksempel er dataspillet Abzû (2016). Her må du hjelpe naturen, og særlig havet, mot innvaderende teknologi.

En helt annen inngang til teknologiens rolle finner vi i animasjonsfilmen Wall-E (Pixar 2009). Wall-E er en søppelrobot satt til å rydde en forlatt planet for alt mulig skrot som menneskene lot ligge igjen. Menneskene selv har flyttet om bord i et stjernecruiseskip, hvor de har latt teknologiske løsninger ta over alt fra kroppenes bevegelse til skipets navigasjon. Selv om teknologiens slagsider er tydelige i denne filmen og ikke bidrar til en bærekraftig framtid, er det likevel robotene Wall-E og Eva som tar grep for å redde menneskeheten fra seg selv.

Knut Faldbakkens dobbeltroman Uår. Aftenlandet (1974) og Uår. Sweetwater (1976) er et norsk eksempel på skjønnlitteratur som tar for seg miljøødeleggelser i et fremtidssamfunn. Gert Nygårdshaugs roman Mengele Zoo (1989) er et annet tidlig eksempel på klimafiksjon. Denne første boka i serien om Mino, en gutt som kjemper mot rovdrift på naturen med alle midler, er en politisk fortelling om makt og avmakt i kjølvannet av markedskreftenes utbytting av naturen. Et nyere eksempel er Maja Lundes Bienes historie (2015). Denne fortellingen beveger seg fra fortid til en tenkt nær framtid hvor bier ikke lenger er en selvfølgelig del av økosystemet, og skriver om de konsekvensene det har for alt liv på planeten. I 2022 kom tegneserieromanen Embla – Kampen for fremtiden (2022), laget som et samarbeid mellom tegneserieskaper Arild Midthun og klimaforsker Bjørn H. Samset.

I den danske TV-serien The Rain (Mosholt, Jacobsen & Potalivo, 2018) møter seeren et post-apokalyptisk samfunn hvor planeten har blitt nærmest ulevelig på grunn av giftig regn. To ungdommer leter etter andre overlevende mens de blir klar over omfanget av katastrofen, både økologisk og sosialt. Også danske forfattere som Theis Ørnthoft problematiserer klima og overlevelse i sin roman Jordisk (2018), som er en nær-framtidsfortelling.

I Sverige er skogbranner som følge av klimaendringer drivkraften i romanen Även om allt tar slut (2021) av Jens Liljestrand, mens romanen Nattavaara. Roman i katastrofernas tid (2020) av Thomas Engstrøm handler om å bygge et samfunn opp på ny etter klimakatastrofer og pandemier.

Mye av klimafiksjonen i dag er politisk i den forstand at den tematiserer utnyttelse av naturen og kapitalistiske krefters skruppelløshet i møte med hensyn til miljø og kommende generasjoner. Hetebølger og stigende havnivå som følge av klimaendringer er et tema for klimafiksjonen, men også noe som i vår tid finnes i nyhetsbildet og i politiske debatter om hvorvidt klimaendringene er menneskeskapte.

Mange regner klimafiksjon som en del av science fiction-sjangeren på grunn av de spekulative elementene om framtidige konsekvenser av klima- og miljøendringer, og problematiseringene av menneskets rolle og ansvar for klimakriser. Dette gjenspeiler seg i betegnelsen økologisk science fiction (øko-science fiction) som fremhever spørsmål om økologi og bærekraft.

Andre mener at klimafiksjon er en egen sjanger, hvor handlingen ofte legges til en så nær framtid at de spekulative elementene tones ned, og fiksjonen i utstrakt grad mer overdriver dagens realiteter istedenfor å spekulere i mulige framtider.

• klimakrisen
• science fiction
• dystopi