kulturell appropriering

Kulturell appropriering, eller ganske enkelt misbruk av andres kultur, blir omtalt som brudd på kollektiv intellektuell eiendomsrett, og handler som regel om lån, rekontekstualisering og bruk av andres immaterielle kulturarv (intangible cultural heritage). Kritikere av praksisen betrakter den som sårende, nedlatende og ofte neokolonial.

Kulturell appropriering, og andre brudd på gruppers kollektive intellektuelle eiendom, er ikke straffbar med mindre den kan påvises å ha rasistiske eller hatefulle intensjoner. Likevel arbeider urfolk og andre minoriteter i ulike deler av verden for å beskytte sin kulturelle og intellektuelle eiendom mot det de betrakter som tyveri og former for kommersialisering som forvrenger deres kultur og som andre tjener på.

Kritikk av begrepet kommer i hovedsak fra to kanter. På den ene siden blir anklager om kulturell appropriering latterliggjort av den politiske høyresiden som uttrykk for opportunisme, hårsårhet og uproduktiv identitetspolitikk. På den andre siden blir det påpekt at kultur flyter og blander seg, og at det ofte er i de kulturelle veikryssene, der det foregår krysspollinering og hybridisering av ulike strømninger, at nye, kreative uttrykk oppstår. Moderne rytmisk musikk, fra jazz til rock, nevnes gjerne som eksempel på dette.

Tilsvar til kritikken vil typisk påpeke at den dominerende gruppen i et asymmetrisk maktforhold ikke forstår hva det innebærer at ens kulturelle uttrykksformer gjøres om til kommersielle eller karnevalsaktige fenomener av utenforstående.

Som eksemplene nedenfor viser, handler dette med andre ord om at grupper med stor definisjonsmakt bruker andres kultur og identitet på måter disse andre opplever som utidige, sårende og dehumaniserende. Derfor er kulturell appropriering (eller misbruk av andres kultur) noe kvalitativt annet enn den naturlige blandingen og hybridiseringen som finner sted ved kulturmøter og i komplekse samfunn. I siste instans, vil kritikere av praksisen påpeke, handler dette om retten til selv å få definere hvem man er, og ikke å bli definert utenfra som mindreverdig, komisk eller bare annerledes enn man selv ønsker å bli sett.

Noen korte eksempler kan illustrere problematikken, og viser også at det ikke bare er urfolk som kritiserer andres presumptive misbruk av deres kulturelle produksjon.

Da popstjernen Madonna for noen år siden benyttet seg av hinduistiske symboler i en musikkvideo, protesterte konservative hindu-organisasjoner i India høylytt og krevde at hun skulle beklage offentlig og slutte å leke på seksualiserte måter med symboler som hadde et hellig innhold.

Da Norges finansminister Siv Jensen skulle på temafest i 2017, kledde hun seg ut som «nordamerikansk indianer», uten å spesifisere hvilken urfolksgruppe hun representerte. I Norge var ikke minst samiske talspersoner opprørte over det de opplevde som en ufølsomhet og karikering av andre folkeslag, og mente at Jensens antrekk bidro til å fryse fast et stereotypt bilde av nordamerikanske urfolk som eksotiske og søte.

I 2023 krevde Samerådet at spillutvikleren Square Enix skulle fjerne det digitale kostymesettet «Far Northern Attire» i dataspillet Final Fantasy XIV. Samerådet viste til at designet hadde tydelige likhetstrekk med samiske klestradisjoner (gákti), og at produktet var lansert uten dialog eller konsultasjon med samiske representanter. Saken vakte stor debatt i media, men førte ikke til at antrekkene ble fjernet fra spillet.

• kultur
• kulturarv
• immateriell kultuarv
• flerkulturelle samfunn
• urfolk
• minoritet
• appropriasjon – kunstbegrep