symfoniorkester

Symfoniorkesteret består av fire hovedgrupper: strykere, treblåsere, messingblåsere og slagverk. Strykerne er delt i fem: førstefiolin, annenfiolin, bratsj, cello og kontrabass. Treblåserne er fløyte, obo, klarinett og fagott. Messingblåserne er trompet, trombone og valthorn.

Treblåserne og messingblåserne forsterkes jevnlig med andre instrumenter ettersom komponisten krever det. Treblåserne kan bli utvidet med instrumenter som pikkolofløyte, engelsk horn, saksofon, bassklarinett og kontrafagott. Messingblåserne kan forsterkes med blant annet kornett og tuba.

Til inn på 1800-tallet var paukene symfoniorkesterets eneste slagverk, men siden har denne instrumentfamilien blitt utvidet med triangel, cymbaler, skarptromme, gong og en rekke andre perkusjonsinstrumenter.

I tillegg benyttes instrumenter som harpe, piano, celesta og gitar.

I en vanlig oppstilling sitter strykerne alltid forrest på podiet og er fordelt fra venstre til høyre i rekkefølgen fiolin, bratsj, cello og kontrabass. Treblåserne sitter i midten bak strykerne, og bakenfor dem igjen messingblåsere og slagverk.

Tidligere var det vanlig at førstefiolinene satt til venstre for dirigenten og annenfiolinene til høyre, med begge seksjoner plassert fremst på podiet. I vår tid benytter nesten alle orkestre en plassering hvor alle fiolinene sitter til venstre for dirigenten, med annenfiolinene bak førstefiolinene. Dette kalles av og til «amerikansk plassering» da det først ble vanlig hos de amerikanske symfoniorkestrene i mellomkrigstiden.

Jakob 1, engelsk konge 1603–1625, hadde om lag ti strykere ved sitt hoff, men ved store anledninger ble dette antallet økt til så mange som 25. I Paris omorganiserte Ludvig 13 sin hoffmusikk i 1626 under betegnelsen 24 Violons de Roi (fransk, Kongens 24 fioliner). Cello var på denne tiden et bassinstrument. Av treblåsere ble fløyte benyttet, og av messingblåsere kanskje trompet og trombone. Musikerne stod gruppert rundt en cembalo eller flere, hvorfra komponisten ledet musiseringen.

Den nye kunstformen opera benyttet lignende ensembler. Claudio Monteverdis orkester til premieren på L'Orfeo (1607), som fant sted ved hertug Vincenzo Gonzagas hoff i Mantova, hadde en firedelt strykergruppe supplert med fløyter og trompeter.

Kontrabassen kom i bruk ved operaforestillinger i skildringer av uvær og jordskjelv. Den fant sin plass i mange orkestre utover på 1600-tallet. Også oboen kom til på midten av 1600-tallet, og på slutten av århundret ble fagotten utviklet som et basso continuo-instrument.

Komponistene innenfor den tyske Mannheimerskolen bidro vesentlig til at symfoniorkesterets grunntrekk ble fastlagt på 1700-tallet. Dette skjedde parallelt med utviklingen av symfonien, som fikk et større format med fire satser, noe som ble av grunnleggende betydning både i wienerklassisismen og romantikken.

Orkesteret i Mannheim ble kjent både for å ha dyktige individuelle musikere og for sin orkesterdisiplin. Celloen gikk over fra å være bassinstrument til å bli melodibærende. Oboen og fagotten gjennomgikk en teknisk utvikling og ble til hele instrumentfamilier, blant annet ved at komponistene skrev solokonserter for dem.

Valthornet, et instrument lenge assosiert med skog og jakt, ble også et fast medlem. Det var til å begynne med uten ventiler og med en begrenset bruk, men en teknisk utvikling kom til å gjøre instrumentet mer og mer viktig.

Det typiske hoffensemblet fikk dermed en fast besetning med førstefiolin, annenfiolin, bratsj, cello og kontrabass og to av hvert av fløyte, obo, fagott, trompet og valthorn. I 1770-årene kom klarinetten i bruk som den siste av de regulære treblåserne.

Antall musikere kunne variere ganske mye. Orkestrene var etablert i mindre grad av kunstneriske grunner enn for å kaste glans over fyrsten og hans hoff, og fyrsten reduserte eller oppløste sitt orkester etter forgodtbefinnende. Joseph Haydn disponerte om lag 25 musikere i sin tid på godset Esterháza. Ved midten av århundret hadde hofforkesteret i Dresden snaut 40 musikere til disposisjon, innbefattet 24 strykere.

På 1700-tallet ble det også etablert orkesterselskaper i byer uten fyrstehoff, gjerne med abonnementskonserter. Til å begynne med var det både profesjonelle og amatører som medvirket, men siden er flere av disse selskapene blitt profesjonalisert, som Gewandhaus-orkesteret i Leipzig (1743) og Musikselskabet Harmonien i Bergen (1765, se Bergen Filharmoniske Orkester).

Frem til midten av 1800-tallet forble orkestrene stort sett på samme størrelse. Besetningen i større sentra kunne være opp til 30 strykere og to av hvert blåseinstrument, til sammen 45–50 musikere. Det var et slikt orkester Felix Mendelssohn-Bartoldy rådde over i Leipzig i 1830- og 1840-årene.

Men Ludwig van Beethoven skrev for tre valthorn i sin 3. symfoni (1801) og i den store 9. symfoni (1824) ba han om kontrafagott, tre tromboner og fire valthorn. Det var mye på grunn av Beethoven at trombonen ble vanlig, som det siste av de faste instrumentene i symfoniorkesteret. Hector Berlioz stilte også nye krav, blant annet i sin Symphonie fantastique (1830).

Operaene og konsertvirksomheten på 1800-tallet støttet seg i stor grad på utøvere fra militærmusikken og amatører. Amatørselskapene blomstret.

Med den industrielle revolusjon vokste byene og fikk et velstående borgerskap som støttet opp om konsertvirksomheten. Orkestermusikken og operaen fikk høy status. Dette førte til at operaorkestrene flere steder etablerte faste konsertsesonger, slik eksempelvis Wienerfilharmonien ble etablert som konsertorkester med hoffoperaens musikere i 1842.

På andre halvpart av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble en rekke nye symfoniorkestre etablert som byorkestre med fast sesong i eget konserthus.

Richard Wagner stod for et musikkestetisk skille og en ny mentalitet. Før Wagner skrev komponistene for de ressursene som fantes, og for musikere med varierende grad av ferdigheter. Wagner skrev for et større orkester enn det som var allment tilgjengelig, og for å muliggjøre oppførelser etablerte han med kongelig støtte Festspillene i Bayreuth. Her ble Der Ring des Nibelungen (1876) uroppført med om lag 105 musikere innbefattet 64 strykere.

Wagner fikk også laget spesielle instrumenter som utvidet orkesterets klangmuligheter, blant annet wagnertubaen til Der Ring des Nibelungen og spesielle klokker til Parsifal(1882). Men også Wagner måtte akseptere, som alle komponister før ham, at det ble gjort kompromisser når musikken hans ble oppført andre steder.

Komponistene etter Wagner skrev ofte for dette forstørrede orkesteret. En kulminasjon av senromantikkens krav om stor besetning er Gustav Mahlers 8. symfoni, hvor partituret krever blant annet fire fløyter, fire oboer, fem klarinetter av forskjellig type, syv tromboner og åtte valthorn, foruten orgel, piano, celesta og harmonium og forsterket slagverksgruppe med fire pauker, basstromme, cymbaler, triangel, tam-tam og glockenspiel.

På 1900-tallet beholdt orkestrene sin sammensetning, men slagverkerne ble forsterket til å bli en gruppe på flere musikere.

De store sentra i Europa og USA fikk symfoniorkestre på om lag hundre musikere. I de mindre landene og i mange mellomstore byer var det vanlig å etablere profesjonelle orkestre med færre musikere. Mange symfoniorkestre eksisterte lenge uten at musikerne hadde faste arbeids- og lønnsavtaler.

En ny bølge av orkesteretableringer kom med fremveksten av kringkastingsselskapene. Mange av radioselskapene som ble etablert på 1920-tallet, ansatte musikere, og på andre halvpart av 1900-tallet vokste mange av disse ensemblene til fullt symfoniorkester.

På slutten av 1700-tallet ble det holdt orkesterkonserter, og det var orkestermusikk ved teaterforestillingene til Det dramatiske Selskab. Byen fikk et profesjonelt teater i 1827, og orkesteret ved Christiania Theater på Bankplassen ble delvis profesjonalisert og etter hvert byens største.

Orkesterkonsertene i Christiania kom inn i fastere former med etableringen av Det musicalske Lyceum i 1810. I 1848 ble Det philharmoniske Selskab dannet og en tid ledet av Friedrich August Reissiger. Halfdan Kjerulf og Johan Conradi arrangerte abonnementskonserter 1858–1859.

En milepel var etableringen i 1871 av Musikforeningen ved blant andre Edvard Grieg og Johan Svendsen. Denne foreningen holdt en håndfull konserter hver sesong med et stort orkester og et lødig repertoar. I 1889 fikk orkesteret ved Christiania Theater en støtteordning, slik at musikerne her kunne tjene som kjernen i Musikforeningens symfoniorkester. Ordningen ble overført til orkesteret ved Nationaltheatret da dette åpnet i 1899.

På begynnelsen av 1900-tallet var Nationaltheatrets orkester under Johan Halvorsen landets største profesjonelle orkester. Med sine drøyt 40 musikere holdt det konserter og bidro til Musikforeningens konserter. I 1919 ble orkesteret nedlagt, og mange av musikerne var med og dannet Filharmonisk Selskaps Orkester, i dag Oslo-Filharmonien.

Amatørorkestrene i norske byer fikk en fastere og mer profesjonell organisering. Trondheim Symfoniorkester, med Morten L. Svendsen som sjefdirigent, ble etablert i 1909. På andre halvpart av 1900-tallet kom en vekst frem mot dagens orkester med over 80 musikere.

Musikselskabet Harmonien i Bergen fikk i 1919 en ny start under sjefdirigenten Harald Heide, noe som førte til en profesjonalisering og utbygging frem mot dagens Bergen Filharmoniske Orkester.