November-mood

Så er november her. Med kulde og klare dager. Dattera har kasta Gilenyaen i søpla, jeg befinner meg snart i søpla... Føler meg bare helt alldeles dritt, og har dundrende migrene på 3.døgnet.. Det er tøffe tak, og nå måtte jeg bare kaste inn håndkledet.

Jeg har gått tur, både i gåv kveld i mørket, og i dag i lyset. Viktig å komme seg ut! :-) I dag hadde jeg med kameraet mitt, og det var på tide, for det hadde nesten støva ned. Var ute i 2 timer, og det gjorde så godt, så godt, - helt til jeg kom inn igjen... Da dundra hodepina igang att.. Trur e bli sprø!

Fine farger sammen..

Fjør på isen!!?!

Oppi disse trea var det hundrevis av småfugl,
men jeg hadde ikke med den riktige linsa, så jeg fikk ikke zooma meg inn....

Neste gang kameraet er med på tur, skal jeg ha med hele sekken med utstyr. Man vet jo ikke hva man får bruk for! :-)
Nå stikker jeg på trening. Hodet kan ikke bli verre uansett, så.....

Opp og ned, men nå er det mest opp! :-)

og ukene går fryktelig, fryktelig fort.. Plutselig er det straks november, - og da vet vi jo hva som skjer... Plutselig er det påske! Hahaa...

Her i heimen sliter vi litt med bivirkninger av MS-medisinen (Gilenya), og kroppen til den gode dattera mi har det ikke godt: ryggvond, hodepine, leddsmerter, depresjon, problemer med å få i seg nok næring. Depresjonen går opp og ned, men nå ser jeg virkelig lyset i tunnelen: "E ser jo ikke ut i måneskinn!! Det er vondt å ligge på magen, for e kjenner hoftebeina mine! No ska e eta mat, både med sukker og fett!" Disse setningene  skulle det være en selvfølge å si, når du er midt i din beste ungdom på 17 år, men så jævlig vanskelige å gjennomføre!!! Likevel,  faktum at ho kan ta disse ordene i sin munn, gjør at jeg klamrer meg til dem, og håper og tror ho mener det. Denne gangen. Som flere ganger før...

På jobb har vi vært veldig bærekraftige i dag, og laget opptenningsbrikker av aviser og reklame, og dyppet dem i flytende stearin av gamle lysstubber. Testet dem har vi også, så nå vet mange hva de skal lage i julegave! :-) 

Brant godt, gjorde det og 👌

I går kveld fikk jeg ånden over meg, og bakte muffins til klassa mi, og da måtte det jo bli halloween-tema 🤭

Blåtur med blått innhold

Fredag satte jeg og dattera oss i bilen og durte til Sigdal på helgetur. Her ble vi møtt av verdens beste venner, med nydelig mat og drikke, og praten gikk like lett som sist vi møttes, - for et par år siden. ❤️ Lørdag ble det blåtur, og vi endte opp på Koboltgruvene, som er en del av Blåfarveverket på Modum. Artig, men kald tur.

Interessant histore, altså, og det gjorde inntrykk. Her kom det en ung sjef, på 23 år, og sa: "Her må vi gjøre alt på en annen måte, karer!", også la de om driften. Deretter venta de i 4 år før de fant den første kobolten. Gutter på 11 år satt og banka og banka på stein, men de fikk også skolegang, godt med mat, og hadde det egentlig godt, i forhold til folk i resten av landet på den tida.

I dag modnes det faktisk også ost i disse gruvegangene, og denne har en kilospris på flere hundre kroner... 🤔

Det var en alkymist som trudde han skulle kunne lage gull kjemisk sin faktakunnskap fant opp kobolten. Shit happens, liksom🙄

Nå er det natta her i Sigdal. I morgen reiser vi hjem igjen, med en innlagt middagsstopp på Ringebu Pizza og kebab. 😋😋Det gledes!!! 

OMG!!!!

Oisann, har det gått 4 år igjen, gitt!?!?!?!
Hadde egentlig tenkt å legge ned bloggen, siden håndarbeid og hobbyer har ligget nederst i tankeskuffen den senere tid. Men så begynte jeg å tenke på at jeg egentlig har veldig stort behov for å skrive og få ut litt "gruff" akkurat nå, så jeg tenker jeg fortsetter. Det er ikke så mange som leser denne bloggen lell, så da kan jeg liksom skrive litt!!!! :-)

4 år siden sist, ja... Gudene skal vite at mye har skjedd på disse åra. Jeg kan ikke ramse opp alt, men det som opptar meg aller mest, akkurat nå, er familien min. <3 nbsp="" p="">Jeg og mannen min har, som noen kanskje vet, 3 barn. Eller, ungdommer er det rettere å si: 15, 17 og 20 år, liksom. Men de er nå engang barna mine, da..
Eldstemann har fløyet ut av redet, til Trondheim, og der virker det som at han trives. Han tar sikte på å bli der i 5-6 år, men hva han skal studere etter dette året, aner jeg virkelig ikke... Det er jo bare jakt og fiske som står i hodet på ham, og det har det alltid gjort.
Yngste går i 10.klasse, og han har ihvertfall planer om å flytte hjemmefra til høsten, for NÅ orker han ikke dette maset om å rydde og ordne opp etter seg, altså...
Også har vi mellomste, da, på 17 år. Ho rakk akkurat å fylle 17 før ho vart sjuk, og fikk en diagnose jeg ikke har fordøyd enda.

MS

Jeg vet jo godt hva det er, hva det kan gå utover, og at det er en sjukdom du aldri blir kvitt. At du må gå på medisiner resten av livet, og at du kan bli invalid av det. At du kan bli ufør av det.
At det er sinnsykt mye av det.
Og at det i Norge idag er ca 20 stk  under 18 som har fått diagnosa. Mi datter er en av dem. Hva faen er oddsen for det, da!?!?!?!

Diganosen fikk ho 18.juli, etter å ha vært sjuk siden mai. Øynene hennes gikk i kryss og til alle kanter, så det var ganske obvius at noe var riv ruskende galt. I mitt hode ljoma det: HJERNESVULST lang vei, så da ho fikk diagnosen ble jeg egentlig letta... Tro det eller ei. MS i dag er ikke det verste du kan få, faktisk. Den kan ikke kureres, nei, men den kan holdes i sjakk, og med god oppfølging på sjukehus, kan dette gå riktig så bra. Sa legene. Vi trodde på dem. Hvilket valg har du, liksom!?!?!

Det gikk bra. Helt til ho begynte med medisinen. Herregud, så mange søvnløse netter vi har hatt... Ho fikk ALT av bivirkninger, og når hullet etter spinalpunksjonen heller ikke tetta seg, slik at ho måtte få blodlapp, var ho helt ute av drift. Både fysisk, men ikke minst psykisk.

Og det å "leke" ernæringsfysiolog, psykolog, og hjemmehjelp, - det tar på!!!! Men du gjør jo hva som helst for dine nære og kjære, så jeg klager ikke. Men nå må jeg faktisk være kynisk og tenke litt på meg sjøl, og, så nå har jeg erklært 2 kvelder i uka for MINE: Spilling og spinning. Yes. Det har alle godt av, tror jeg.

Her på bloggen skal jeg ikke ha fokus på det negative, men prøve å være positiv. Fokusere på det som går bra, som vi får til, og det kommer til å bli matprat. Mye matprat. Jeg elsker god mat, - og jeg har fått sansen for å lage den. Fra bunnen av. Faktisk... hihi... Det hadde ikke mor mi trudd på, hadde ho fått opplevd meg som mor/husmor.