Hopp til innhold

Grindverk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Snitt gjennom et typisk grindverkshus.
Detalj av grindverk i et naust, sammenfĂžyning mellom bete, stav, stavlegje og sperre.
Grindverkskonstruksjon fra Ytste Skotet, SunnmÞre. Taksperrene gÄr et stykke forbi stavene som stÄr midt i rommet.
Foto: Frode Inge Helland

Grindverk eller grindbygg er en byggeteknikk basert pÄ grinder satt etter hverandre pÄ tvers av byggets lengderetning og bundet sammen pÄ langs av bygget. Det er en gammel byggeteknikk i Norge sÊrlig brukt i uthus pÄ Vestlandet. Vekten bÊres av stolper (ogsÄ kalt staver) som hviler pÄ et fundament av stein. I grindverk stÄr som oftest stavene (stolpene) fritt og hver for seg pÄ fundamentet. Typisk for grindbygg er at avstivingen skjer i Þvre del av konstruksjonen.[1]

I likhet med i stavkirker og stavlinehus bÊres vekten av stolper (staver). I andre stavkonstruksjoner er stavenes nedre ende som regel sammenbundet av en bunnsvill i byggets lengderetning.[1] I stavlinebygg stÄr stavene som regel pÄ en langsgÄende bunnsvill. Mens grindverket ble reist grind for grind, ble stavlinehusets langvegger reist fÞrst.[2] Nord for Romsdalsfjorden har bukkehus vÊrt brukt og denne konstruksjonen skiller seg fra grindverk ved mÄten bete og raftlegje er sammenfÞyd.[3][4]

PÄ Vestlandet, fra helt vest i Agder nordover til Romsdal, har grindbygg vÊrt vanlig i naust og lÄver. Grindbyggene er en lett og luftig stavkonstruksjon som egner seg til bygg uten krav til varmeisolering og/eller Þnske om god utlufting. Det er bevart grindbygg fra 1500-tallet.[5][4] I det store klyngetunet pÄ Eide i Gloppen var i 1890 omtrent halvparten av byggene i grindverk og halvparten i laft. Dette var trolig typisk for bygdene pÄ Vestlandet pÄ den tiden.[1]

Det finnes arkeologisk spor fra steinalderen av bygg som kan ha vÊrt en tidligere variant av grindbygg blant annet med jordgravde stolper.[6] PÄ Bryggen i Bergen er det funnet spor etter det som antas Ä vÊre en grindbygget sjÞbod fra omking Är 1170; sjÞboden hadde jordgravde stolper og bunnsviller bÄde pÄ kort- og langvegg med spor for veggtiler i svillene.[7]

Det er alminnelig antatt at denne konstruksjonsteknikken er en videreutvikling av forhistoriske byggemÄter for langhus hvor folk og fe bodde under ett tak, bÄret av parstilte, jordgravde stolper.[5] Arkeologiske undersÞkelser har pÄvist stolpehull etter langhus som kan vÊre over 4000 Är gamle. I dag finner vi grindverk i gamle eldhus, lÞer, naust, skjul og andre uthus.[2]

Stavkirkene

[rediger | rediger kilde]

Stavkirker av MÞretypen, for eksempel RÞdven stavkirke, har flere likhetstrekk med grindverk blant annet i form av mellomstaver i langveggene og beter (gjennomgÄende takbjelker) pÄ tvers av kirkerommet slik at det dannes grinder eller bukker. I lengderetningen er bukkene i RÞdven sammenbundet med stavlegjer.[8][9] I middelalderen fantes det trolig bÄde stavkirker og grindbygg pÄ Vestlandet og pÄ grunn av en del likhetstrekk fantes det trolig en del overgangsformer mellom de to konstruksjonene.[10]

Konstruksjon

[rediger | rediger kilde]

Grindbygde hus har to eller flere grinder etter hverandre pÄ tvers av husets lengderetning. Antallet avhenger av lengden pÄ huset. En grind bestÄr av to staver som knyttes sammen med en bete (tverrbjelke) og to (eller to par) snedband (skrÄband). I grindverk stÄr som oftest stavene (stolpene) fritt og hver for seg pÄ fundamentet, til forskjell fra andre stavkonstruksjoner der stavenes nedre ende er sammenbundet av en bunnsvill i byggets lengderetning. Typisk for grindbygg er at avstivingen skjer Þvre del av konstruksjonen: Stavlegjer (eller rafthald) binder grindene sammen pÄ langs og skrÄbÄnd sÞrger for avstiving. I noen tilfeller danner stavene yttervegg, mens i store bygg, sÊrlig store lÞer, fortsetter sperrene et stykke forbi stavlegjene slik at grindene stÄr som ukledde stativer inne i rommet. I Hardanger og Sunnhordland er det eksempler pÄ grindbygg der stavene stÄr pÄ bunnsvill. I Hornindal er det eksempel pÄ grindbygde lÞe med laftet fjÞs inne i hÞye grinder med plass til hÞy over fjÞset.[1][11]

Det ble ikke brukt spiker, men snedbandene er festet med trenagler laget i et hardt tremateriale. Over beten, inntil stavene, ligger to stavlegjer som binder huset sammen i lengderetningen og stÞtter taksperrene. Knutepunktet mellom stav, bete og stavlegje er utformet slik at alle delene lÄses fast sammen. Stavene i grindhus er ikke nedgravd i jord slik som i forhistoriske hus, men stÄr pÄ stein.

I grindverkene blir bygget bundet sammen i lengderetningen med stokk (kalt raftall) ble tredd over stav (ogsÄ kalt stolpe) og bete. Dette fÞrte til at grindbyggene ble reist pÄ tvers (hver grind for seg), mens stavlinebygg ble reist pÄ langs (veggene reist fÞrst og hver for seg).[12][13]

Grindkonstruksjonen har i nyere tid bare vÊrt brukt til uthus som ikke trenger oppvarming. Veggene er som regel kledd med bord utenfor stavene. Kvister av einer og kasserte bÄtbord har ogsÄ vÊrt brukt.[2] I for eksempel HavrÄtunet har det blant annet vÊrt brukt einer (Þverst) og steinheller (nederst) som utvending beskyttelse. I Kvingedal i Masfjorden stÄr en grindebygget lÞe omgitt av metertykke steinmurer.[6] Bindingsverket i ytterveggene kan vÊre frittstÄende utenfor rekken av staver, eller det kan vÊre festet til stavene i hver grind.

I bygningsfunksjoner der det er behov for en luftig konstruksjon med gode tĂžrkemuligheter, som naust og lĂžer, var grindverk naturlig. Til bygninger hvor det var Ăžnske om varmeisolasjon var tĂžmmervegger med lafting Ă„ foretrekke; i mange tilfelle ble det til slike funksjoner bygd egne rom inne i grindverkskonstruksjonen.

Grindverk er materialbesparende sammenlignet med lafteverk og var derfor vanlig byggemÄte for uthus bare i skogfattige strÞk, mens hus for folk og fe som regel mÄtte laftes. I skogrike bygder kunne alle slags uthus vÊre laftet.[4]

Geografisk utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Grindbygg har sÊrlig vÊrt vanlig pÄ Vestlandet sÞr for Romsdalsfjorden. PÄ Voss og i deler av Indre Sogn har det vÊrt vanlig med laftede (ikke grindbygde lÞer). PÄ Evanger og i Granvin tok grindverk i lÞebygg over for laft pÄ 1800-tallet.[2]

Fra og med NordmÞre og nordover kysten har stavlinehus og skjelterverkshus, som ligner pÄ grindbygg og pÄ stavkirkenes konstruksjon, vÊrt vanlig.[5]

PÄ NordmÞre har trÞndersk/nordnorsk stavlinekonstruksjon dominert, mens pÄ SunnmÞre har vestnorsk grindverk dominert. Grindverk har vÊrt vanligere pÄ sÞrsiden av Romsdalsfjorden enn pÄ nordsiden, og vanligere i ytre strÞk (som FrÊna) enn indre strÞk. For eksempel i Eresfjord, MÄndalen og Innfjorden (indre strÞk) ble en del naust oppfÞrt i laftet tÞmmer. Tilgangen pÄ skog og tÞmmer har trolig vÊrt medvirkende i valg mellom laft og grindverk. Nord for Romsdalsfjorden har sÄkalte bukkehus, en variant av vestlandsk grindverk, vÊrt brukt.[4]

Se ogsÄ

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 3 4 Grindbygde hus i Vest-Norge. Eksempelsamling.. Norsk institutt for kulturminneforskning. 2000. s. 5, 15, 43. ISBN 8242611866.
  2. 1 2 3 4 Grindbygde hus i Vest-Norge. NIKU-seminar om grindbygde hus, Bryggens museum 23.-25.03.98. Norsk institutt for kulturminneforskning. 1999. ISBN 8242610495.
  3. ↑ Gunnarsjaa, Arne (10. juni 2023). «bukkehus». Store norske leksikon (pĂ„ norsk). BesĂžkt 29. august 2023.
  4. 1 2 3 4 Sylthe, Christ Allan: Tendenser i romsdalsk byggeskikk. Romsdalsmuseet Årbok 1999, Romsdalsmuseet, Molde 1999, s. 42.
  5. 1 2 3 Grindbygde hus i Vest-Norge: NIKU-seminar om grindbygde hus, Bryggens museum 23.-25.03.98. Oslo: Norsk institutt for kulturminneforskning. 1999. ISBN 8242610495.
  6. 1 2 Middelalderens landskap. Bergen: Bryggens museum. 1997.
  7. ↑ Norges kunsthistorie. Gyldendal. 1981. ISBN 8205122652.
  8. ↑ Hag, L. (2020). Stavkirkens opprinnelse i fþrkristen bygningstradisjon. En forskningsoversikt (Master's thesis, The University of Bergen).
  9. ↑ reise gjennom norsk byggekunst. Riksantikvaren og Fortidsminneforeningen. 1994. ISBN 8290052448.
  10. ↑ Storsletten, O. (2005). «Dei kjem frĂ„ gamlekyrkja». PĂ„ jakt etter materialer fra tidligere stavkirker i Hordaland. Rapport nr 8/2005. NIKU.
  11. ↑ Bugge, Gunnar (1994). Stavkirker. Grþndahl Dreyer. ISBN 8250420721.
  12. ↑ Fortidsvern: medlemsblad for Fortidsminneforeningen. Oslo: Fortidsminneforeningen. 2017.
  13. ↑ Grindbygde hus i Vest-Norge: NIKU-seminar om grindbygde hus, Bryggens museum 23.-25.03.98. Oslo: Norsk institutt for kulturminneforskning. 1999. ISBN 8242610495.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Grindverk&oldid=24890335»