Myrsanger

Myrsanger
Foto: Aleksey Gnilenkov, 2015
Nomenklatur
Acrocephalus palustris (Bechstein, 1798)
Synonymi
Sylvia palustris Bechstein, 1798
Populærnavn
myrsanger
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Fugler
Orden		Spurvefugler
Familie		Kjerrsangerfamilien
Slekt		Acrocephalus
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1 LC — Livskraftig BirdLife International (2024)
Norsk rødliste:
NT — Nær truet Artsdatabanken (2021)
Økologi
Habitat:		terrestrisk, sump- eller takrørskog
Utbredelse:		Vest-Eurasia og Afrika
Hekkeområder   Mellomlandingsområder (myting)   Overvintringsområder

Myrsanger (Acrocephalus palustris) er en monotypisk art som inngår i den tallrike slekten Acrocephalus, som er én av sju delgrupper i kjerrsangerfamilien (Acrocephalidae). Familien opptrer i sin helhet i den gamle verden. Arten hekker fåtallig i Sør-Norge. Den regnes som en langdistansetrekkfugl.

Den europeiske bestanden har blitt beregnet til cirka 5,85–8,49 millioner hekkende par (tilsvarende 11,7–17 millioner voksne individer), mens totalpopulasjonen i verden er estimert til omkring 12,3–17,9 millioner voksne individer.

Biologi

Myrsangeren er en ganske uanselig og kontrastløs sangfugl, der kjønnene har lik fjærdrakt.

Foto: Aleksey Gnilenkov, 2015

Beskrivelse

Myrsanger blir cirka 13 cm lang og veier rundt 8‒23,5 gram, i snitt 10‒12 g, men vekten øker til cirka 13‒17 g før høst- og vårtrekkene. Arten har et vingespenn på 17‒21 cm.

Myrsanger er en liten, ganske kompakt og ustripet fugl med relativt lange vinger og et nokså avrundet hode. Den har et kort og noe utydelig kremfarget øyenbrynstrekk og en smal kremfarget øyering. Lorer, kinn og øredekkere er olivenbrune, mens issen og oversiden er olivenbrune med et grønnlig skjær. Overgumpen og overhaledekkere er blek olivenbrune. Flygefjærene er svartbrune med oliven- eller grønnolivenfarget fjærkanter, særlig tydelige på tertiærene. Dekkfjærene på vingene er mørkebrune, med brede olivenbrune fjærkanter og spisser. På undersiden er haken og strupen hvite og står i kontrast til et gul-olivenfarget felt på sidene av brystet. Sidene er olivenfargede, og underhaledekkerne er hvitaktige eller kremfargede. Armhulefjærene og de indre vingedekkerne er svakt gulbrune. Øynene er mørkebrune. Overnebbet er mørkt hornfarget, mens undernebbet er blekere, nærmest gulaktig eller rosaaktig. Beina (tarsene) er vanligvis rosa-brune eller blekt hornfargede.

Kjønnene har like fjærdrakt. Ungfuglene ligner de voksne, men har ofte et bronsefarget eller varmt brunlig skjær på vingene, overgumpen og overhaledekkerne. Beina deres er gjerne mer gulaktige.

Inndeling

Inndelingen følger Birds of the World i henhold til Clements et al. (2024).

Treliste

• Passeriformes, spurvefugler
  • Passeri, sangfugler
    • Acrocephalidae, kjerrsangerfamilien
      • Acrocephalus
        • A. palustris, myrsanger (monotypisk)

Atferd

Utbredelse

Myrsangeren hekker lokalt fra det sørlige England, samt i sørlige deler av Skandinavia, det nordlige og østlige Frankrike og det nordlige Italia, sammt videre østover til det nordvestlige Kasakhstan og sørover til Nord-Balkan, det østlige Tyrkia og nordvestlige Iran. Fuglene trekker til det sørøstlige Afrika, hvor de tilbringer overvintringsperioden.

Arten hekker fåtallig i Norge på Øst- og Sørlandet, men fuglen er også registrert reproduserende i både Rogaland og Trøndelag. Første dokumenterte hekking i Norge var ved Presterødkilen i Vestfold i 1970. Territoriehevdende fugler blir regelmessig registrert nord til Trøndelag, samt fåtallig i Nordland og Troms.

Habitat

Hekkehabitatet domineres av et høyt, tett vegetasjonsdekke nær bakken, vanligvis bestående av urteaktige planter, ofte med spredte busker eller trær. Det vokser på fuktig, lavtliggende og fruktbar jord, og finnes på tvers av maritime, sentraleuropeiske og kontinentale klimasoner.

Denne typen habitat kan representere et sent suksesjonsstadium i en sump- eller takrørskog (med sympatriske artsfrender som rørsanger (A. scirpaceus) i rene bestander av takrør (Phragmites) som vokser i vann, og med sivsanger (A. schoenobaenus) i mellomliggende soner), langs grøftekanter, eller på steder som tidligere har vært forstyrret, som forlatte jorder eller frukthager. Myrsangeren er generelt vanlig i egnede habitater og er for øyeblikket i ferd med å utvide sitt hekkeområde nordover.

Kosthold

Myrsangere «plukker» maten og fanger særlig mindre bevegelige byttedyr.

Foto: Matvei Kiselev, 2020

Kostholdet består hovedsakelig av små leddyr, med noe snegler og sjeldent også bær. Leddyrene i dietten inkluderer døgnfluer (Ephemeroptera), øyenstikkere (Odonata), gresshopper og beslektede arter (Orthoptera), nebbmunner (Hemiptera), nettvinger og beslektede insekter (Neuroptera), voksne og larver av sommerfugler (Lepidoptera), vårfluer (Trichoptera), tovinger (Diptera), vepser (Hymenoptera), voksne og larver av biller (Coleoptera), edderkopper (Araneae), vevkjerringer (Opiliones) og tanglus (Isopoda). Av bær spises det blant annet bær fra trollhegg (Frangula alnus), villkornell (Cornus sanguinea), svarthyll (Sambucus nigra) og rips (ripsslekta). Siden næringssøkmetoden primært er «plukking» (såkalt gleaning), lever myrsangeren særlig av mindre bevegelige byttedyr, som tovinger og bladlus.

Byttedyrene fanges i vegetasjonen i det urteaktige laget, i busker og i de nederste grenene på trær, hovedsakelig i dekke og skygge. Den tette urtevegetasjonen som foretrekkes til hekking, har imidlertid generelt færre næringsressurser enn mer åpen og variert vegetasjon. Derfor skjer det ofte en overgang til næringssøk i kantsoner eller økologiske overgangssoner etter at ungene har forlatt redet, da foreldrene kan hente mat til ungene fra mer åpen vegetasjon lenger unna selve reirplassen.

Sang

Myrsangerens sang er livlig og variert.

Foto: Marek Szczepanek, 2011

Sangen er livlig og svært variert (kompeks), og antas å bestå utelukkende av imitasjoner av andre arter. Den dekker det største frekvensområdet av alle europeiske Acrocephalus-arter, fra 1,5 til 9 kHz. En analyse av 20 komplette sangrepertoarer innspilt i Belgia viste at én enkelt myrsanger i gjennomsnitt imiterte 76,2 forskjellige identifiserte arter (med et spenn fra 63 til 84), hvorav 45 var afrotropiske arter og 31,2 palearktiske arter. Ved å undersøke 29 sanger ble totalt 113 afrotropiske arter etterlignet. Totalt omfatter det kjente imitative spekteret hele 212 arter.

Det er ingen kjent geografisk variasjon, selv om det er vist at variasjon i repertoaret av arter som imiteres i sangen, delvis kan tilskrives hvor den unge fuglen ble oppdrettet.

Hannen begynner å synge ved ankomst til hekkeområdene. Når han har funnet en make, reduseres sangaktiviteten betydelig og opphører i praksis helt under mating av ungene (bortsett fra noen korte, raspende sangsnutter). Dette betyr at en hann som parer seg raskt vil ha en svært kort periode med full sangaktivitet (medianperioden kan være under én uke, og det korteste parringsintervallet knapt én dag). På vinterområdene begynner den imiterende sangen fra midten av januar, med en litt raspende sang av juvenil karakter han har hørt tidligere. Full imiterende sang på hekkeområdene fremføres bare av hannene. Hunnene kan av og til gi fra seg en kort, ikke-imiterende sang.

På hekkeplassene synger myrsangeren fra urteaktige stengler, spesielt gamle, døde stengler av arter som stormjølke (Epilobium hirsutum), samt fra trær og busker. Den bruker sangposter med en median høyde på tre meter, av og til så høyt som ti meter. Sangen fremføres vanligvis fra en eksponert plassering. På vinterområdene synges det som regel fra busker, snarere enn fra gresslaget, med en median høyde på to meter, og det er ingen signifikant forskjell mellom eksponerte og skjulte sangposter.

• Video av myrsanger.
• Lyden av myrsanger 1.
• Lyden av myrsanger 2.
• Lyden av myrsanger 3.

Hekkebiologi

Myrsangerredet er en koppformet struktur løst vevd sammen av plantefibre og gress. Det festes til sivaks og lignende.

Foto: Trollhofer, 2019

Redet bygges hovedsakelig av hunnen, som bruker vertikale stilker som støtte og konstruerer en koppformet struktur løst vevd sammen av plantefibre og gress. Det koppformede redet henger gjerne i vegetasjonen. Til og med mellom brennesler. Hunnen legger typisk 3–5, av og til 6 blåaktige hvite egg. Rugingen begynner ved det tredje egget i kull på 3 eller 4, og ved det tredje eller fjerde egget i kull på 5. Rugetiden varer mellom 12 og 14 dager, med et gjennomsnitt på 12,9 dager i én studie. Begge foreldrene ruger. Klekking skjer samtidig og tar fra noen timer til én dag, sjelden mer.

Ungene er såkalte reirunger (altriciale) som klekkes blinde, hjelpeløse og uten fjær. Den nakne huden er rosatonet, munnen blek oransjegul eller skarpt kanarigul, og munnvinklene (gapeflikene) er blekgule eller nesten elfenbenshvite. Tungen har to svarte flekker ved roten. Ungene varmes (ruges) vanligvis mer av hunnen (cirka 70 % av tiden) enn av hannen i løpet av de første 7–8 dagene. Etter dette skjer rugingen normalt ikke lenger, med mindre det er kraftig regn. Varigheten av ruging om natten er ukjent.

Begge kjønn mater ungene, og mat hentes allerede fra det første egget klekkes. Foreldrene svelger avføringsposer i de første fem dagene etter at ungene har klekket, hvoretter de bæres bort og kastes. Eggeskall og døde unger (opptil 7 dager gamle) blir fjernet, men ikke ubefruktede egg. Ungene forlater redet etter 10–11 dager og blir selvstendige 15–19 dager etter at de har forlatt redet. Myrsangeren har den raskeste tiden til flygedyktighet blant de seks sentraleuropeiske artene i slekten Acrocephalus. De voksne fuglene forlater hekkeområdene kort tid etter at ungene er blitt selvstendige.

• 
  Egg etter gjøk og myrsanger.
• 
  Rede med unger.

Høst- og vårtrekk

Myrsangeren er trekkfugl, med overvintringsområdene sine i det sørøstlige Afrika. Høsttrekket foregår i to etapper. Bestander fra det nordvestlige og sentrale Europa drar først sørøstover gjennom Midtøsten og deretter sørover over Den arabiske halvøy. I Afrika følger hovedtrekkruten Rødehavskysten gjennom Sudan og det nordlige Eritrea fra midten av august til slutten av september. Fuglene oppholder seg i to til tre måneder i Etiopia, hvor de fleste tilsynelatende gjennomgår en delvis fjærfelling. Etter denne mellomlandingen fortsetter trekket langs en smal rute over det østlige Kenya, øst for høylandet. Trekket følger regntidene for å utnytte ny vegetasjonsvekst og høy forekomst av leddyr; reisen går videre til Zambia og Malawi, og noen individer når helt til det østlige og sørlige Sør-Afrika (iKwaZulu-Natali og iMpuma-Koloni).

Vårtrekket fra det sørøstlige Afrika skjer fra mars til slutten av april, etter at fjærfellingen er fullført. Det raskere vårtrekket følger en mer østlig rute sammenlignet med høsttrekket, med flere observasjoner langs kysten av Kenya og Tanzania, og med passasje gjennom det nordlige Somalia fra slutten av april til midten av mai, videre til Den arabiske halvøy. Myrsangeren er den vanligste trekkarten på sørkysten av Oman i perioden tidlig til midten av mai. Den ankommer Svartehavskysten fra slutten av april, Sør-Russland og Øst-Europa fra begynnelsen av mai, og Sentral- og Vest-Europa fra midten av mai. Arten når ikke de nordvestlige grensene for sitt hekkeområde eller de høyere høydene innenfor kjerneområdet før sent i mai eller tidlig i juni.

Myting

Som andre kjerrsangere i slekten Acrocephalus som er langdistansetrekkfugler, utsetter myrsangeren den fullstendige mytingen til den ankommer sitt endelige overvintringsområde i desember eller januar. Utskifting av noen kroppsfjær skjer imidlertid ofte på rasteplasser under trekket sørover. Myrsangeren opprettholder territorier i overvintringsområdene, som trolig har funksjonen å forsvare matressursene mens den gjennomgår den endelige fjærfellingen.

Eksterne lenker

• (en) myrsanger – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
• (en) myrsanger i Global Biodiversity Information Facility
• (no) myrsanger hos Artsdatabanken
• (sv) myrsanger hos Dyntaxa
• (en) myrsanger hos Fauna Europaea
• (en) myrsanger hos ITIS
• (en) myrsanger hos NCBI
• (en) Kategori:Acrocephalus palustris – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (en) Acrocephalus palustris – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Acrocephalus palustris – detaljert informasjon på Wikispecies