astrologi

Som i alkymi og andre okkulte systemer er astrologiens grunntanke at hele universet utgjør en helhet hvor alle enkeltdelene virker inn på hverandre. Derfor korresponderer også makrokosmos (stjerner og planeter, hele tilværelsen) med mikrokosmos (mennesket). Å kartlegge og nyttiggjøre seg slike (målbare som ikke-målbare) korrespondanser både var og er et hovedanliggende innenfor astrologien.

Astrologer tolker disse antatte påvirkningene fra himmellegemene med utgangspunkt i et horoskop som viser deres posisjon på et gitt tidspunkt og ut fra et bestemt ståsted. Ut fra dette lager de et bilde av menneskers personlighet, talenter, ressurser og muligheter.

Astrologien varierer i form. For noen er den en strengt deterministisk filosofi, mens den for andre er en form for psykologi som ser symbolske overensstemmelser mellom universet og mennesket.

Moderne vestlig astrologi har sitt grunnlag i de prinsippene som ble fastlagt av den egyptiske astronomen Klaudios Ptolemaios 140 evt., og er dermed basert på det antikke, geosentriske verdensbildet. Himmellegemene som er av astrologisk betydning, er Solen, Månen, planetene (minus Jorden) og de rundt 150 synlige stjernene i Dyrekretsen. Stjernene er blitt inndelt i tolv stjernetegn som har fått navn etter Dyrekretsens orientalsk-greske stjernebilder. På norsk heter de Væren, Tyren, Tvillingene, Krepsen, Løven, Jomfruen, Vekten, Skorpionen, Skytten, Steinbukken, Vannmannen og Fiskene.

Solen, Månen og planetene (med unntak av Pluto) beveger seg alltid innenfor Dyrekretsen, og deres posisjoner i Dyrekretsen, og i forhold til hverandre, sies å bestemme naturen på ethvert gitt tidspunkt.

Astrologien er til alle tider blitt kritisert for å etablere sammenhenger mellom makrokosmos og mikrokosmos, mellom horoskop og individ, som ikke kan påvises.

I tillegg har ulike problemer ved astrologien blitt trukket frem. På Klaudios Ptolemaios' tid regnet man med sju planeter: Foruten Solen og Månen hadde man kun kjennskap til Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn. Da planetene Uranus (1781), Neptun (1846) og Pluto (1930) ble oppdaget, ble de inkorporert i det astrologiske systemet, men ifølge astronomien finnes det mange lignende himmellegemer utenfor Plutos bane.

Et annet problem som blir påpekt, er den diskrepansen som er oppstått mellom stjernetegnene og stjernebildene i Dyrekretsen. For rundt 2000 år siden sto Solen i samme stjernebilde som det tilhørende stjernetegnet, men på grunn av presesjonen, det vil si den langsomme endringen i jordaksens retning, er denne sammenhengen mellom stjernetegn og stjernebilde helt forsvunnet. I dag ligger Værens tegn i Fiskenes stjernebilde.

Et tredje problem oppstår i områdene sør for den sørlige polarsirkelen og nord for den nordlige polarsirkelen. Her er det midnattssol eller vintermørke, og deler av Dyrekretsen er aldri eller alltid på himmelen og kan derfor ikke stå opp i øst. Dette innebærer at de heller aldri kan bli ascendanter i et horoskop, hvilket igjen betyr at det finnes mennesker med visse typer egenskaper og skjebner som ifølge astrologien ikke kan bli født for eksempel nord for polarsirkelen.

Tabellen viser hvilke karaktertrekk, kjønn, temperament, element og herskerplanet hvert av de tolv stjernetegnene ifølge astrologiske forestillinger skal representere.

Av grunnleggende betydning for den kinesiske astrologien er den sykliske tidsregningen og forestillingen om at historien gjentar seg i gjenkjennelige mønstre. Den kinesiske kalenderen er en månekalender – det vil si at den bygger på Månens bevegelser i forhold til Jorden. Tiden måles i måneår som omfatter tolv avsnitt på 30 dager hver. Hvert tolvte år har 13 måneder. Nyttårsdagen følger månefasene, skuddmåneden og årstidene og faller en gang i januar eller februar.

Tidsregningen opererer dessuten med en syklus på tolv år. Hvert år i denne syklusen knyttes til ett av de tolv dyrebildene i Dyrekretsen: den smarte rotta, den iherdige oksen, den modige tigeren, den stillferdige haren, den sterke dragen, den kloke slangen, den elegante hesten, den artistiske geita, den intelligente apen, den fargerike hanen, den lojale hunden og den heldige grisen.

Ifølge den kinesiske astrologien blir året, og alt som skjer i løpet av dette året, preget av sitt respektive dyrebilde. Dyrebildene skal også ha dyp innflytelse på menneskene: De som blir født i rottas år, får tildelt rotte-egenskaper (kraft, motstandsevne, grådighet og så videre), de som blir født i oksens år, får okse-egenskaper (arbeidsomhet, standhaftighet, trangsynthet og så videre). Hvert dyr representerer både gode og dårlige egenskaper, men det er opp til en selv å gjøre det beste ut av det.

Videre deles døgnet inn i tolv dobbelttimer som også er underordnet dyrebildene (se tabell). I kinesisk astrologi er det derfor av betydning å sammenligne dyret for ens fødselsår med dyret for fødselstimen. Er man født i august 1963, har man haren som årshersker, og er man født om formiddagen kl. 11.00, har man hesten som hersker i fødselstimen. Som person er man da en blanding av hare og hest. Ikke bare året og døgnet, men også hver måned, time og minutt inndeles etter samme mønster.

I tillegg til dyrebildene har de fem elementene jord (ettermiddag, sensommer, fruktbarhet), tre (morgen, vår, skapende kraft), metall (kveld, høst, besluttsomhet), ild (middag, sommer, klarsynthet) og vann (natt, vinter, selvbeherskelse) betydning for utarbeidelsen av et kinesisk horoskop. Elementene symboliserer energier og psykologiske krefter som alle er virksomme innenfor hvert av de tolv dyretegnene; de forsterker eller forandrer de egenskapene som hvert dyretegn representerer.

Det kinesiske horoskopet forteller om den enkeltes muligheter, følelser og helsemessige og psykiske struktur. Det avslører også om mennesker som er født i et visst dyretegn, kan leve i harmoni med andre fra et annet dyretegn. Slangen og haren skal etter sigende være et overordentlig lykkelig par. Rotta og oksen kan være et ideelt par, mens oksen og tigeren alltid vil ligge i slagsmål.

• astrologi – historikk
• horoskop
• spådomskunst – innen nyreligiøsitet

• Beck, Thomas: Astrologisk leksikon, 1993