Islandsk er eit sprÄk som hÞyrer til dei nordgermanske eller nordiske sprÄka i den indoeuropeiske sprÄkfamilien. Saman med norsk og fÊrÞysk dannar islandsk ei vestnordisk grein innan dei nordiske sprÄka. Islandsk er offisielt sprÄk pÄ Island.
islandsk
Faktaboks
- SprÄkkodar
- is, isl, ice (IS, ISL, ICE)
- ISO-639:3
- isl
Det islandske alfabetet bruker Ă, Ă, Ă og fire sĂŠreigne bokstavar Ă/Ă° (edd), Ă/ĂŸ (thorn), Ă og Ă. Edd blir transkribert som d. Thorn blir transkribert som Th eller T, for eksempel Ăingvellir (Thingvellir).
SprÄkfamilie
Ăynordisk (islandsk og fĂŠrĂžysk) og fastlandsnordisk (nynorsk, svensk, bokmĂ„l og dansk) utgjer ein nordleg bolk av den germanske greina av indoeuropeisk.
SprÄkhistorie
Islandsk fĂžr 1350 blir kalla fornmĂĄl âfornmĂ„lâ, frĂ„ 1350 til 1600 miĂ°mĂĄl âmidmĂ„lâ og seinare nĂœmĂĄl ânymĂ„lâ. Viktig litteratur pĂ„ fornmĂĄl er LandnĂĄmabĂłk (1100-talet), Snorres Edda (1220-Ă„ra), Heimskringla (1220-Ă„ra) og islendingesogene (1200â1350). Dei eldste bevarte islandske tekstane er frĂ„ kring 1100.
Islandsk har utvikla seg frÄ dei sÞrvestnorske dialektane som dei fÞrste innvandrarane frÄ Noreg snakka. Allereie pÄ 1000-talet byrja sprÄket til landnÄmsmennene Ä skilje seg frÄ norsk. Islandsk har framleis lydsambanda hl, hn og hr i framlyd, medan h fall bort i desse stillingane i gammalnorsk, til dÞmes islandsk hlutr, hnefi, hrafn mot gammalnorsk lutr, nefi, rafn. FrÄ 1200-talet utvikla sprÄket i Noreg og pÄ Island seg endÄ meir frÄ kvarandre. Islandsk beheldt det gamle preget. Det er inga merkbar svekking av endestavingane, og bÞyingsverket er den dag i dag lite forandra.
FrÄ 1100-talet byrjar ei rekkje sÊrislandske lydovergangar som tydelegare skilde islandsk ut som eige sprÄk. Nokre dÞme pÄ endringar:
- Kort ǫ fell saman med kort Þ: norrÞnt bǫrn blir pÄ nyislandsk börn (nynorsk born)
- lang Þ (ǿ) fell saman med Ê, og Ê blir seinare diftongert til ai: norrÞnt bǿn (/bÞ:n/) er pÄ nyislandsk bÊn (/bain/), og norrÞnt mÊla blir pÄ nyislandsk uttalt /maila/.
- Kort og lang y fell saman med i: nyislandsk lyst og lĂœsa blir uttalt /list/ og /li:sa/.
- Ăžy fell saman med ei: ReykjavĂk blir uttalt pĂ„ nyislandsk /reikjavi:k/.
- Lang a (ĂĄ) blir diftongert til ao: mĂĄl blir uttalt /maol/.
- Lang e (é) blir diftongert til je: fé blir uttalt /fje:/.
- Mellom konsonant og utlydande r vart det skote inn ein u (svarabhaktivokal): norrÞnt hestr blir pÄ nyislandsk hestur.
- ll blir tl: fall fÄr uttalen /fatl/.
- nn etter lang vokal blir tn: fĂnn fĂ„r uttalen /fitn/.
- rl og rn blir (r)tl og (r)tn: karl og barn fÄr uttalen /ka(r)tl/ og /ba(r)tn/.
- Alle lukkelydar er ustemte pÄ nyislandsk.
I slutten av mellomalderen vart dei gamle kvantitetsforholda â lengdene pĂ„ stavingane â forlate i islandsk som i norsk; alle trykksterke stavingar vart lange.
Islendingane lĂ„ner sjeldan ord frĂ„ andre sprĂ„k i skriftsprĂ„ket, men lagar heller sine eigne. Nokre dĂžme: alnĂŠmi âaidsâ («allsĂ„rnĂŠme»), knĂ©fiĂ°la âcelloâ («knefele»), rafmagn âelektrisitetâ («ravkraft»), smjörlĂki âmargarinâ («smĂžrlike»). I det munnlege sprĂ„ket er lĂ„nord mykje vanlegare.
SprÄksystem
Islandsk er meir konservativt enn andre levande germanske sprĂ„k. Pronomen, adjektiv og substantiv blir bĂžygde i fire kasus, og verb blir bĂžygde i person og tal. DĂžma nedanfor viser kasusbĂžyinga av hundur âhundâ (i bunden form eintal):
- Hundurinn (nominativ) bĂtur. âHunden bit.â
- MaĂ°urinn drap hundinn (akkusativ). âMannen drap hunden.â
- Han gaf hundinum (dativ) kjöt. âHan gav hunden kjĂžt.â
- Drengurinn tĂłk kjöt hundsins (genitiv). âGuten tok kjĂžtet til hunden.â
Talorda frĂ„ 1 til 4 blir bĂžygde i tre genus â jamfĂžr ĂŸrĂr menn âtre mennâ, ĂŸrjĂĄr konur âtre kvinnerâ og ĂŸrjĂș börn âtre bornâ.
SkriftsprÄket
Som skriftsprĂ„k kjenner vi islandsk frĂ„ 1100-talet. Skrifttradisjonen har halde seg ubrote, og den gamle litteraturen vart lesen, skriven av og utvikla heilt ned til fĂžrre hundreĂ„ret. Ordtilfang, setningsbygning og stilslag har ĂČg halde seg levande i skriftsprĂ„ket, og det skil seg ofte markant frĂ„ det munnlege pĂ„ desse omrĂ„da. Den litterĂŠre tradisjonen kan vere ein av grunnane til at islandsk har fĂ„ og ubetydelege dialektforskjellar.
FrĂ„ 1400- til 1700-talet vart mange lĂ„nord frĂ„ dansk, tysk og latin teke opp i litteraturen, men pĂ„ 1800-talet vart denne innverknaden mĂžtt av sterk purisme. Denne purismen held seg framleis. I islandsk blir moderne internasjonale framandord derfor gjerne omsett ut frĂ„ det eksisterande ordtilfanget, slik at eit ord som mobiltelefon pĂ„ islandsk blir farsimi ('reisetrĂ„d'), geologi blir jarĂ°frĂŠĂ°i ('jordkunnskap'), teater blir leikhĂșs og elektrisitet blir rafmagn ('ravkraft'). Strukturen til sprĂ„ket gjer det mogleg Ă„ uttrykkje nye omgrep ved samansetningar og avleiingar av gamle grunnord.
TalemÄlet
Purismen var ikkje like sterk i talemĂ„let som i skriftsprĂ„ket, og talemĂ„let har derfor lĂ„nord som ikkje er allment godtekne i skrift. Det kan vere ord frĂ„ dansk, som blondĂna, elegant og servĂetta, og, spesielt i slang, frĂ„ engelsk, som meika ('greie, klare'), vĂĄ ('wow') og sörfa ('surfe').
TalemĂ„let speglar heller ikkje skriftsprĂ„ket i uttale pĂ„ same mĂ„te som fĂžr; ord som nefnilega ('nemleg') og nĂĄttĂșrulega ('naturlegvis') kan i uformell tale bli trekt kraftig saman (/neppla/ og /naottla/). I meir formelle samanhengar er dette trekket ikkje like framtredande.
Les meir i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Litteratur
- Ivar Eskeland, KolbjĂžrn Heggstad, MagnĂșs StefĂĄnsson: LĂŠrebok i islandsk. Cappelen, Oslo 1974
- Hildur Jónsdóttir: Complete Icelandic. 2. utgÄve. Hodder Education, London 2010
- Daisy L. Neijmann: Colloquial Icelandic: The Complete Course for Beginners. Routledge, Oxford 2001
- Ivar Orgland, Frederik Raastad: ViĂ° lĂŠrum Ăslensku. NKS-Forlaget, Oslo 1976
- MagnĂșs PĂ©tursson: Lehrbuch der islĂ€ndischen Sprache. Mit Ăbungen und Lösungen. Helmut Buske Verlag, Hamburg 2006
Fagansvarleg for Islandsk
Kommentarar (4)
skreiv Gabriel Thorarinsson
Hvordan fungerer islandsk kasus?
svarte Erik Bolstad
Beklager at det har tatt tid Ä svare pÄ denne kommentaren.
Islandske kasus fungerer pÄ samme mÄte som i norsk (bare at islandsk har flere kasus enn norsk) og tysk.
Artikelen snl.no/kasus gir en grei oversikt over hvordan kasus fungerer.
skreiv Tor-Ivar KrogsĂŠter
Tatt i betraktning at det rett over stĂ„r forklart at Ă uttales /iË/, er det da riktig at «fĂnn» uttales /fidn/ og ikke /fiËdn/? Hvis sĂ„, bĂžr det ogsĂ„ nevnes at de innskutte lydene forkorter ellers lang vokal.
Lydskrift bÞr stÄ mellom skrÄstrek nÄr man omtaler generell uttale; klammer er helst reservert til fonemisk uttale. For Þvrig bÞr det brukes korrekte, norske hermetegn: «/».
svarte BĂžrge NordbĂž
Jeg skal revidere hele dette avsnittet, for uttalen av f.eks. «nn» er /tn/, ikke /dn/. Vokalkvaliteten er som ved «Ă», ikke «i», som ligger noe lavere. Jeg tror ikke vi trenger Ă„ gĂ„ inn pĂ„ kvantitet her.
Du har rett i at det bÞr vÊre skrÄstrek; klammene er en levning fra papirleksikonet, etter det jeg kan skjÞnne. Her transkriberes uttalen fonemisk. Ved fonetisk transkripsjon bruker vi imidlertid gjerne klammer.
I fagtekster er det korrekt Ă„ bruke enkle hermetegn i ordforklaringer.
Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktÞr svarar nÄr dei kan. Det kan ta tid fÞr du fÄr svar.
Du mÄ vere logga inn for Ä kommentere.