kunnskap

Det skilles gjerne mellom ulike typer kunnskap avhengig av hva noe er kunnskap eller viten om. Et viktig skille går mellom proposisjonal kunnskap eller påstandskunnskap på den ene siden, og praktisk kunnskap eller ferdighetskunnskap på den andre siden. Proposisjonal kunnskap innebærer at man vet at noe er tilfelle eller at noe er sånn og sånn, i motsetning til praktisk kunnskap, som snarere innebærer at man vet hvordan noe skal gjøres.

Noen filosofer opererer også med et skille mellom proposisjonal kunnskap og kunnskap om individuelle objekter, personer, fenomener eller ting. Blant antikkens filosofer var også kunnskap om en tings vesen, natur eller essens en viktig og selvstendig kunnskapskategori.

Man skiller også gjerne mellom ulike typer proposisjonal kunnskap fordi det man har kunnskap om, hører inn under ulike områder. For eksempel skiller man mellom moralsk kunnskap, religiøs kunnskap eller vitenskapelig kunnskap.

En annen måte å skille mellom typer av kunnskap er om de har ulikt opphav. Perseptuell kunnskap kommer for eksempel til gjennom sansene, mens analytisk- eller konseptuell kunnskap kommer til gjennom bruk av fornuft og tanke fordi man kjenner til ulike begreper og kan tenke seg frem til relasjoner mellom disse. For eksempel kan man tenke og resonnere seg frem til at en ungkar må være ugift, mens man må bruke sansene for å finne ut av om snøen er hvit og kald.

Noen filosofer skiller også ut kunnskap man får gjennom eller via andres vitnesbyrd, som en egen vesentlig kategori av kunnskap. Atter andre opererer med en egen kategori av handlingskunnskap, som man tenkes å tilegne seg gjennom faktiske handlinger.

Et skille som har spilt en avgjørende rolle i filosofihistorien er spørsmålet om hvorvidt den kunnskapen man besitter har sin grunn i sanseerfaring og er det man etter Aristoteles' (384–322 fvt.) inndeling kaller a posteriori kunnskap, eller om den finner sin grunn i tanken alene og dermed er a priori og uavhengig av all erfaring.

Den tyske filosofen Immanuel Kant (1724–1804) utdypet dette videre ved i tillegg å skille mellom kunnskapstypene analytisk og syntetisk. Dette skillet omhandler den logiske formen til den kunnskapen man besitter. Analytisk kunnskap er kunnskap hvor den egenskapen man tilskriver et gitt objekt, hører inn under definisjonen av objektet. I så fall vil man kunne vite at et objekt har denne egenskapen simpelthen fordi man vet hvordan objekter er definert. Hvis man for eksempel antar at definisjonen til begrepet «ungkar» er «ugift mann», så vil kunnskapen om at en gitt ungkar faktisk er ugift være analytisk. I alle andre tilfeller av kunnskap vil egenskapstilskrivelsen gå utover det man kan utlede direkte fra en definisjon og Kant kalte dette for syntetisk kunnskap. At en gitt ungkar er høy ligger for eksempel ikke i definisjonen av begrepet «ungkar» og følgelig er dette et eksempel på syntetisk kunnskap.

Ifølge Kant kan bare noen av disse fire kunnskapskategoriene kombineres: Vi kan ha kunnskap som er analytisk a priori og vi kan ha kunnskap som er syntetisk a posteriori. Kant argumenterer deretter, i verket Kritikk av den Rene Fornuft, for at vi kan ha kunnskap som er syntetisk a priori.

Vi kan derimot ikke ha kunnskap som er analytisk a posteriori. Om kunnskapen er analytisk og egenskapstilskrivelsen allerede ligger i definisjonen av objektet, så vil det ikke være noe poeng å oppsøke sansene og erfaring for å finne ut av hvorvidt objektet har egenskapen eller ikke. En ungkar er med nødvendighet ugift gitt definisjonen, og man trenger ikke erfaring for å avdekke dette så sant man besitter dette begrepet. Følgelig vil det aldri være noe behov for å begrunne analytisk kunnskap gjennom a posteriori erfaring.

Innen nyere analytisk filosofitradisjon har kunnskap og kunnskapsteori blitt viet stor oppmerksomhet. Man har gjerne fokusert på proposisjonal kunnskap, og det finnes hovedsakelig tre måter å forstå denne typen kunnskap på:

1. gjennom en lingvistisk definisjon eller analyse av begrepet kunnskap
2. gjennom en psykologisk teori der kunnskap forstås som en type mental tilstand
3. gjennom en sosial teori der kunnskap forstås som et konstruert sosialt maktbegrep

Analytiske filosofer har tradisjonelt sett en sammenheng mellom den lingvistiske måten måten å forstå kunnskap på og den psykologiske. Innen kontinentalfilosofi og den pragmatiske filosofitradisjonen har det derimot vært en tendens til å ignorere eller legge mindre vekt på kunnskapsteori, men i den grad man har viet temaet kunnskap seriøs oppmerksomhet, har man gjerne analysert begrepet som en sosialt betinget kategori med klare implikasjoner til forståelsen av sentrale makt- og samfunnsforhold.

• vitenskapsfilosofi
• teorier om kunnskap
• forskningsmetode
• eksakte vitenskaper
• åndsvitenskap
• erfaringsvitenskaper