visdom

De fleste kulturer hatt det vi kan kalle en visdomslitteratur, ofte i forlengelsen av eldre muntlige tradisjoner. Dette var tradisjoner som formidlet praktiske leveregler, gode råd om karakterdanning og livsførsel, eller som reflekterte over verdens og menneskelivets grunnvilkår.

Det norrøne diktet Håvamål inneholder blant annet råd om gjestfrihet, måtehold og vennskap. Håvamål understreker verdien av å forstå andre menneskers hensikter, skille mellom venner og fiender og ikke være lettlurt. Klokskap viser seg blant annet i evnen til å lytte, observere og holde tilbake forhastede vurderinger.

Andre eksempler omfatter oldtidens egyptiske og mesopotamiske samlinger av leveregler, Bibelens ordspråk og visdomsbøker, den kinesiske tradisjonen etter Konfutse, indiske samlinger av fabler og moralske læresetninger, persiske fortellinger og visdomsdiktning og den afrikanske muntlige tradisjonen med ordspråk, fortellinger og leveregler.

Mens noen av disse tradisjonene legger hovedvekten på praktiske leveregler, fokuserer andre mer på moralsk dannelse, eksistensielle spørsmål eller religiøs innsikt.

I tidlig gresk filosofi er visdom et sentralt tema, noe som gjenspeiles i selve ordet filosofi. Det er satt sammen av de greske ordene philein, som betyr «å elske», og sophia som betyr «visdom».

Hos Sokrates (ca. 469–399 fvt.), slik vi møter ham i Platons dialoger, er visdom nært forbundet med å gjøre det rette. I tråd med tradisjonell gresk tenkemåte er Sokrates opptatt av hvilke dyder en person bør utvikle for å oppnå dette. Gjennom dialogene søkte han en dypere forståelse av dydene. Ifølge Sokrates var det en nær sammenheng mellom å vite noe, og å gjøre noe: Den som vet det rette, gjør det rette.

Dialogene med Sokrates bidro også til å endre det tradisjonelle synet på dydene. Et eksempel er dialogen Laches som handler om mot. Her møter vi først det eldre, tradisjonelle synet på mot som noe som hovedsakelig utøves av soldater i krig når de kjemper mot fienden uten å flykte. Men spørsmålet er, ifølge Sokrates, om ikke mot også kan sees i andre situasjoner, for eksempel hos dem som viser mot overfor farer på havet, sykdom, fattigdom og politiske forhold, eller mer generelt, overfor smerte og frykt. Slik antyder Sokrates både at mot er noe mer allment forekommende enn man tidligere hadde tenkt, og at det kanskje mer er knyttet til en form for indre styrke enn bare ytre atferd.

Indirekte demonstrerer han også at visdom – altså innsikt i det gode eller rette liv – ikke er noe man kan lære bare ved å ta til seg det folk har tenkt tidligere. Det er noe man selv må søke innsikt i gjennom aktiv refleksjon, gjerne sammen med andre.

Visdom handler for Sokrates også om å kjenne seg selv og sine egne begrensninger. Ikke minst er det viktig å se hvor grensen går mellom det man vet, og det man ikke vet. I Sokrates forsvarstale forteller han hvordan orakelet i Delfi en gang hadde sagt at ingen var visere enn Sokrates. Etter lang tid forsto Sokrates at visdommen hans har å gjøre med at han anerkjenner sin egen uvitenhet om viktige spørsmål, til forskjell fra andre som later som om de kan svare, men uten egentlig å kunne det. Visdom handler altså om å innse og anerkjenne sine egne begrensninger når det gjelder hva man vet, og hva man ikke vet.

Det å anerkjenne disse begrensningene er også en betingelse for undring. I dialogen Theaitetos utdypes dette. Platon lar her Sokrates bruke det greske ordet thaumazein som kan oversettes med å undre seg, forundres eller bli slått av noe uventet. Ifølge Sokrates er evnen til slik undring selve kjernen i all filosofisk virksomhet, og dermed også en betingelse for visdom.

Man har antatt at dialogene som Platon (428–347 fvt.) skrev senere i livet, gir et mer direkte innblikk i hans egen filosofi, selv om Sokrates fremdeles er med i de fleste av dem. Staten er en slik dialog. På overflaten handler den om hvordan man innretter en god stat eller et godt samfunn. Men dialogen handler minst like mye om visdom. For det er umulig å bygge et godt samfunn uten visdom, mer enn antyder Platon. Derfor er det nødvendig å klargjøre hva visdom er, noe dialogen tar sikte på å gjøre.

Til forskjell fra andre i samtiden, mente Platon at både menn og kvinner kunne tilegne seg visdom og bli gode ledere av staten. I dialogen skisserer han et lengre utdanningsløp som skal lede frem mot dette målet. Denne utdanningen innbefatter både praktiske, teoretiske og estetiske aktiviteter, som musikk, god diktning, gymnastikk og fysisk trening som kan bidra til å utvikle karakter, selvdisiplin og moralske dyder. Fra 20-årsalderen velges de mest lovende elevene ut til videre studier i matematikk, geometri, astronomi og harmonilære, der målet er å utvikle evnen til abstrakt tenkning. Fra 30-årsalderen velges på nytt de beste ut; nå til en femårig treningsperiode i filosofi. Etter dette sendes kandidatene ut i samfunnet, der de skal jobbe og samle erfaringer med militære, administrative og politiske oppgaver i femten år. De skal også testes om de er i stand til å utføre oppgavene sine med integritet og rettskaffenhet.

Først når de runder 50 år, får de som har bestått alle prøvene påta seg ansvaret for å styre staten, samtidig som de skal fortsette å fordype seg i filosofiske spørsmål.

Et viktig kjennetegn på den visdommen som filosof-lederne skal tilegne seg, er innsikt i det gode, eller det Platon omtaler som det godes idé. Dette er en innsikt som går ut over kunnskapen om hvordan enkelte ting eller enkelte handlinger kan være gode. Den inkluderer innsikt i hva det gode er helt generelt. Og hvis vi igjen trekker inn utdanningen som filosof-lederne skal få, ifølge Platon, er det en innsikt som bygges gjennom et langt liv med både studier, praktiske erfaringer og ikke minst filosofisk refleksjon.

Aristoteles' (384–322 fvt.) bidrag til forståelsen av visdom er å innføre et mer detaljert begrepsapparat: Aristoteles peker på at vi kan være intelligente på forskjellige måter, eller for å uttrykke det i tidens språk: at det finnes flere intellektuelle dyder. I Den nikomakiske etikk skiller han mellom:

• techne – evnen til å fremstille eller skape noe på riktig måte
• phronesis – evnen til å vurdere og handle klokt i konkrete situasjoner
• episteme – evnen til å kunne demonstrere nødvendige sammenhenger ut fra prinsipper
• nous – evnen til å erkjenne grunnleggende prinsipper gjennom umiddelbar intellektuell innsikt
• sophia – evnen til å forstå de mest grunnleggende prinsippene og sammenhengene i virkeligheten

Sophia – eller visdom – er altså ifølge Aristoteles en evne vi har – en bestemt type intelligens – som vi kan bruke til å tilegne oss en bestemt type innsikt. Den skiller seg fra techne som vi finner hos håndverkere og andre som er dyktige til å lage ting. Og den skiller seg fra phronesis som er evnen til å handle klokt i konkrete situasjoner der det ikke finnes noen ferdig definerte svar på hva som er best, men der man må bruke skjønn og dømmekraft for å finne den beste løsningen.

Episteme er Aristoteles’ betegnelse på evnen til å forstå og begrunne nødvendige og allmenne sammenhenger som Aristoteles ser som en forutsetning for å forstå fag som for eksempel matematikk og astronomi. Også evnen til å begripe grunnleggende prinsipper – altså nous – er viktig i disse fagene.

Med utgangspunkt i disse formene for intelligens, definerer Aristoteles visdom – eller sophia – som en kombinasjon av episteme og nous. Aristoteles beskriver det som evnen til å oppnå en begrunnet forståelse av virkelighetens mest grunnleggende og verdifulle prinsipper og sammenhenger.

En nøkkel til å forstå denne definisjonen er et annet begrep hos Aristoteles, nemlig theoria. Dette betegner den aktiviteten vi utøver når vi utfolder den spesielle intelligensen som kalles sophia eller visdom. Aristoteles beskriver den som en form for kontemplasjon. Bios theoretikos – det kontemplative livet – er Aristoteles betegnelse på den livsformen vi går inn i når vi lar denne virksomheten stå i sentrum. Ifølge ham representerer den den høyeste formen for menneskelig lykke (eudaimonia). Samtidig understreker han også at et godt liv forutsetter samvær med andre, særlig gode venner.

For Stoikerne – representert ved blant andre Seneca (ca. 4 fvt.–65 evt.), Epiktet (ca. 55–138) og Marcus Aurelius (121–180) – inkluderer visdom både innsikt i naturen og en forståelse for hvordan vi bør innrette livene våre.

En håndbok i livskunst der en av Epiktets elever sammenfatter lærerens filosofi, er et av de mest innflytelsesrike verkene i stoisk filosofi. Epiktet er blant annet opptatt av at vi må lære å skille mellom «det som er opp til oss» og som vi kan kontrollere, og det som «ikke er opp til oss» og som ligger utenfor vår kontroll. Det første omfatter våre egne vurderinger, valg og holdninger. Det andre inkluderer blant annet ytre hendelser og andre menneskers handlinger. Visdom innebærer å rette oppmerksomheten vår og bruke kreftene våre på det vi faktisk kan gjøre noe med, mens vi må øve oss på å akseptere det øvrige. Om vi lykkes, oppnår vi stoisk ro, en indre sinnsro som gjør at vi ikke lar oss overvelde av motgang eller uforutsette hendelser. En annen viktig bok innen stoisk filosofi er Meditasjoner eller Til meg selv av Marcus Aurelius.

Filosofene vi nå har sett på, former fremdeles vårt syn på visdom i stor grad. Etter antikken blir visdom diskutert av en rekke filosofer, som for eksempel Augustin (354–430), Boëthius (480–524), Thomas Aquinas (1225–1274), Michel de Montaigne (1533–1592), Baruch Spinoza (1632–1677), Immanuel Kant (1724–1804) og Arthur Schopenhauer (1788–1860).

En nålevende filosof som er opptatt av visdom, er Valerie Tiberius. I tillegg til å diskutere visdom som begrep, forsøker hun å beskrive hva vi kan gjøre for å utvikle visdom hos oss selv.

Ifølge Tiberius er visdom evnen til å forstå hvilke verdier som bør tillegges vekt i ulike situasjoner, samt viljen og evnen til å treffe gode valg og hjelpe andre til å gjøre det samme, med utgangspunkt i en dyp forståelse av komplekse menneskelige problemer. Visdom utvikles gradvis gjennom erfaring og refleksjon og arbeid med seg selv, særlig på tre områder:

Det første er at man søker å utvikle en forståelse for hva som er viktig, for hvem og hvorfor, altså at man skjerper blikket for hvilke verdier og motivasjoner som driver ulike mennesker.

Det andre innebærer å utvikle intellektuell ydmykhet. Det skjer ved å bli bevisst sine egne intellektuelle begrensninger og minne seg selv om hvor lett det er å gjøre feil eller overvurdere sin egen evne til å forstå menneskene og alt annet som omgir en.

Det siste er åpenhet og villighet til å undersøke flere perspektiver, særlig når de utfordrer egne oppfatninger. Dette innebærer aktivt å oppsøke alternative forklaringer, motargumenter og informasjon som kan føre til revisjon av tidligere vurderinger.

En vis person trenger ikke være perfekt, ifølge Tiberius. Hen trenger verken å vite alt, alltid treffe riktige beslutninger eller være helt fri for ubevisste fordommer og tankemønstre. Visdom bør heller forstås som en evne vi stadig utvikler og forbedrer, ved at vi forsøker å gjøre gode vurderinger til tross for begrensningene våre.

• filosofi
• erkjennelsesteori
• metafysikk