tjener

I Norge kan lover om tjenere spores tilbake til opphevelsen av trellholdet i høymiddelalderen. På slutten av 1200-tallet kom lover som påla arbeidsføre menn og kvinner å ta tjeneste, og i senmiddelalderen ble det vedtatt nye lover som skulle sikre bøndene tilgang til tjeneste. Christian 5.s Norske Lov fra 1687 lovfestet tvangen til tjeneste ytterligere ved at den påla ugifte, unge menn og kvinner å ta tjeneste dersom de ikke drev gård, håndverk eller tok del i viktig næring.

Loven bestemte blant annet regler for bindingstid og oppsigelse. Unge og ugifte skulle ha tjeneste i et helt eller et halvt år, og det var bare lov å si opp to ganger i året, kalt faredag eller flyttedag (i april og oktober). I tillegg beskrev loven et gjensidig lojalitetsbånd mellom tjeneren og familien han eller hun tjente hos – tjeneren var nesten som et familiemedlem å regne. Enkelte kunne også dra utenlands, ikke minst dro unge norske jenter til Nederland på 1600-tallet og 1700-tallet for å arbeide som tjenestejenter. Nederland opplevde på dette tidspunktet høy økonomisk vekst, og det var regnet for å være lett å få arbeid der.

Tjeneren var nederst på den sosiale rangstigen i samfunnet. Også barn kunne brukes i tjeneste, og dess fattigere familien var, dess vanligere var det at barn var med og tjente til livets opphold for familien. På slutten av 1700-tallet og i første halvdel av 1800-tallet var barnas tjenestevirksomhet ofte til hinder for skolegangen, selv om skoleloven fra 1739 påla barn en viss utdannelse.

Oppgavene som tjeneren fikk kunne også ses som en forberedelse til det voksne livet; til de oppgavene som lå til det å være gift. Samtidig ble det å være tjener regnet som et holdningsskapende arbeid – man skulle lære seg betydningen av det å være tro mot plikter, betydningen av flid, arbeidslyst og arbeidsmoral.

Tjeneren hadde ofte lav lønn og kunne også få betalt i naturalia som klær og sko. Lønn og betalingsmåter varierte også rundt i landet. I Hedmark var det for eksempel ved overgangen til 1800-tallet vanlig at tjenestejenta fikk et dyr på for, som regel en sau, mens tjenesteguttene fikk en tønne med korn. Videre var tjeneren umyndig, og hen var underlagt husbonden. Det finnes derfor flere eksempler fra historien på at husfolket har tuktet eller mishandlet tjeneren de hadde i husholdningen. Det var imidlertid mulig å avansere i tjenerhierarkiet, særlig i de større byene, der det var flere kategorier av tjenere.

Tjeneryrket ble etter hvert i økende grad regnet for å være arbeid for kvinner. Fra starten av 1700-tallet og framover til midten av påfølgende århundre var det vanlig med to tjenestejenter for hver gutt som var i tjeneste, men utover på 1800-tallet økte andelen kvinnelige tjenere. I 1900 var det fire tjenestejenter for hver gutt. Antallet jenter i tjeneste hadde sammenheng med at gutter generelt hadde større valgfrihet når det gjaldt yrke. Tjenestejente var det vanligste yrket for jenter helt fram til andre verdenskrig. En viktig grunn til dette var at man trengte kvinnelig arbeidskraft andre steder i samfunnet. Nye generasjoner med jenter hadde også ambisjoner om et annet liv.

• husarbeid
• husholdning
• husmannsvesenet
• husmann
• dreng
• Norges historie 1815–1905

• Sogner, Sølvi og Kari Telste: Ut å søkje teneste. Historia om tenestejenta. (Oslo: Det Norske Samlaget, 2005).
• Thorvaldsen, Gunnar: Hushjelper og jordbrukstjenere – når kom nedgangen i tjenertallene? I Historisk Tidsskrift, vol. 87 (3) (2008), 451-464.